Tar opp UNIK med leder for hovedutvalget for utdanning i Vestfold

April 27th, 2015

cropped-Vogt-4.jpg

Lokallagsleder og ordførerkandidat for Sande FrP tar, i en formell henvendelse fra lokalpartiet, opp saken om nedleggelse av UNIK tilbudet i Sande. Brevet er stilet til leder for Hovedutvalg for utdanning Frode G. Hestnes og fylkestingsgruppen til Frp. Sande FrP mener et slik tilbud må tilleggsfinansieres, slik at man kan opprettholde dette bokstavelig talt UNIKe tilbudet. Det er noe reduserte inntekter til Sande vgs. på grunn av noe lavere og varierende elevtall har ført til at man ved skolen har måtte ta tak for å spare inn.

UNIK (Ungdom i kompetanseutvikling) er for de som er usikker på skole- og yrkesvalg. UNIK skal gi en variert og praktisk opplæring med undervisning i en liten klasse. UNIK legger vekt på at du skal få et morsomt skoleår med undervisning tilpasset dine behov. UNIK skal gi mulighet for å prøve ulike yrker gjennom praksisplass i en bedrift. I løpet av skoleåret på UNIK kan man søke deg inn som lærling/lærekandidat i en bedrift eller du kan velge å fortsette som elev på Sande videregående skole. Sande videregående skole med UNIK har et samarbeid med Sande ungdomsskole. UNG UNIK er for elever i ungdomsskolen som har behov for en mer praktisk skolehverdag.

– Dette har av Sande kommune vært fremhevet som en suksess og er en del av kommunens plan og opplegg for ungdom i Sande, påpeker Leder for FrP Jan Fredrik Vogt, som mener det ville være trist om tilbudet ikke reddes av Vestfolds politikere. Vogt har forståelse for at man må spare inn og at det da går utover relativt kostbare tiltak skolen har. Det er viktig å opprettholde et bredt og godt tilbud ved hele skolen fremover også mener Vogt. Derfor kan man overhodet ikke kritisere rektors valg av innsparing. Men han mener samfunnsregnskapet av å få ungdom som ikke er motivert til skole, til likevel å gå videre og fullføre skole eller komme ut i jobb kommer positivt ut i samfunnsregnskapet.

– Det er samfunnsregnskapet som taler for at man bør tilleggsfinansiere slike tiltak som dette, på siden av det ordinære stykkpristilskuddet til skolen, sier Vogt.

Nå håper Vogt på støtte i saken både fra egne og andre partier i Vestfold

– Jeg vet dette er noe flere politikere i Sande er opptatt av og jeg håper de gjør det samme som det vi i Sande FrP nå har gjort, avslutter en engasjer Jan Fredrik Vogt.

 

Share/Bookmark

Ikke si det, nå som alle ser det.

July 31st, 2014

Overskriften er fritt etter Delillios sang, ”ikke gjør det”. Kanskje en underlig innfallsvinkel til et innlegg om terrorfare og debatten rundt det i Norge. Men nå har det blitt en del kritikk mot PST og politiets varsling, av mulig terror. Sågar har noen sagt at terroristene har fått en seier. Da er det i så fall media, og ikke politiet som har servert de en seier. For hvorfor er det tvil om man bør si det, når alle ville se det?

La oss ta for oss alternativene politiet og justisministeren hadde. Man får altså inn et varsel, et tips, om at det kan foreligger en spesifikk trussel om terror mot Norge. Hvilke alternativer har du? Som leder og som politi er din jobb å ivareta folkets sikkerhet og avverge at kriminalitet og terror skjer. Vi så 22/7 at lite eller intet fungerte. Altså satte man helt naturlig og logisk i gang med kontroll, kalle inn personell, bevæpne i tilfelle man kom opp i en skarp situasjon. Klok av skade. Alternativet var å ikke gjøre noe. Et annet alternativ var å bare gå rundt med sivile. Men når det er snakk om terror, trenger man våpen. Sivile vil heller ikke synes og vise terrorister at; vi er beredt ikke prøv dere.  Jeg synes ingen av de to siste er en fullgod løsning. Smeller det vil kritikken om manglede fokus og forberedelse, vært minst like nådeløs som 22/7 (med rette). Det å ta sjansen på å ikke gjøre noe, er å gamble med andres liv.

 

Jeg håper og tror, at de fleste synes det er riktig å forberede seg på best mulig måte, når man har fått tips om en konkret trussel. Da kan man begynne å lure på hvordan noen kan kritisere at politiet går ut og forklarer hvorfor man over hele landet plutselig ser mye politi (som burde vært mer vanlig egentlig), og hvorfor de står med våpen i hånd. Jeg ville like å se twitter- og facebookstormen, med spørsmål og kritikk om at ingen sa hvorfor det plutselig er så mye væpnet politi og kontroll på grensene. Selvfølgelig hadde man ikke noe annet valg enn å varsle. Både for å forklare hvorfor du ser væpnet politi over alt, og for at folk skal være observante. Jo flere som følger med jo bedre i en slik uavklart situasjon. Man gjør det altså vanskeligere for terroristene å gjennomføre sin handling. Hittil synes det som om det har fungert. Men man kan aldri garantere seg mot terror.

På bakgrunn av det ovenfor, kan nok de fleste være enige i at politiet måtte og burde varslet. Jeg mener også politiet var så, nøktern og tilbakeholden, man må forvente, for ikke å avsløre etterretning. Likevel kommer kritikken for å skape unødig frykt. Dette mener jeg blir politisk spill og lite annet.

Jeg kan være enig i at det ble mye fokus på terror og frykt. Men hvem skapte eventuelt den overdrevne frykten? Jo det var media, og i Norge styrer ikke staten medias reaksjoner. Avisene var overseg av overskrifter, spekulasjoner anonyme og mer eller mindre sikre kilder. Krigstypene var dratt frem. Politiet hadde til tider sin fulle hyre med å avkrefte medienes spekulasjoner og overskrifter. Så det er ikke politiet og PST sin feil og ansvar. Det var heller medienes manglende ansvar. Det var så jeg nesten hver morgen så for meg tabloidene med overskrifter som. ”Her er terrormålene nær deg” og ”hva gjør terrorfrykten med ditt sexliv”. Nå så vi vel ikke akkurat disse men det var jaggu ikke langt unna lavmålet. Så på den ene siden manet man i lederartikler (som politiet) til ro og moderasjon, mens man lot journalistene gå bananas i overskrifter og spekulasjoner. Så er de samme ”ansvarlige” mediene nå i gang med å løfte frem diskusjonen om det ble skapt for mye frykt. Snakk om å skape sine egne nyheter!

Mangel på samfunnsansvar mener jeg også Tv2 utviste, da de presenterte mulige terroristers enkleste vei inn i Norge, ved å vise hvilke grensepunkter som ikke var overvåket. Det er som om man hadde lukket Norway Cup fullstendig med gjerder pga terrorfrykt, og Tv2 viser hvor man kan komme inn. Bare skalaen er forskjellig. Nå sier jeg ikke at det ikke bør diskuteres at grensene står åpne, men man bør kanskje vente til situasjonen er avklart, så man ikke blir veiviser for terrorister.

Poenget er at PST, politi, og justisminister ikke hadde noe valg annet enn å varsle, men media hadde et valg  mellom å formidle nøktern informasjon og vise samfunnsansvar eller skape mer krigstyper, spekulasjon, og unødig frykt. Media gjorde dessverre det siste og er de som da bør være adressat for eventuell kritikk. Kanskje bør mediene diskutere sin egen håndtering ved neste korsvei.

 

Umulighet å være objektive

July 28th, 2014

Pressen og spesielt Sidsel Wold og  Fredrik Græsvik har fått mye kritikk for sin dekning av konflikten i Midtøsten.  De har blitt angrepet for å være lite objektive, tendensiøs og unyansert. Jeg er enig i mye av kritikken. Det finnes også verre angrep fra pressen. Blant annet Stavanger Aftenblad som trykke en tegning der Med Israel For Fred sammenlignes med NS med teksten: Med Israel for fred får flere medlemmer under krigen, det gjorde NS også. Noe selvjustis fra øvrig presse som skal utøves jf Vær varsom plakaten” punkt 1.4 (” Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.” ) forekom ikke. I Norge løper journalister og redaktører i flokk.

 

Forlanger vi for mye?

Men forlanger vi for mye av de journalistene som er  nede på Gaza og dekker handlingene? Ja på en måte gjør vi det. Gang på gang hører vi deres forsvar av at de dekker bare det de ser og hvordan det er. Ja krig er stygt. Sivile vil ofte uansett konflikt være de som lider mest i krig. Når man skildrer krigen på bakken blir man nok preget. Når man ser døden på den ene siden klarer noen som helst å være objektive da? Nei jeg tror ikke det. Nettopp derfor burde de og redaktørene være enda mer forsiktig. For vi ser at de ikke bare melder det man ser, men også i samme reportasjer diskuterer konflikten og kommenterer den. Altså ikke bare den konkrete krigshandlingen. Det er her sammenblandingen blir feil.

 

Et tankeeksperiment.

La oss ta et tankeeksperiment for å forklare og ta det for hva det er. La oss plassere Wold og Græsvik i Tyske Dresden natten mellom den 13. og 14. februar 1945. Hva ville de sett og hva ville de meldt tilbake til Norge om man kunne. Jo man ville meldt tilbake at de allierte hadde sluppet 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber (her i motsetning til i Gaza var det å bombe sivile også et mål). Man ville kunne melde tilbake om ubeskrivelige grusomheter i krigen. Man ville melde om brannbomber hvor den høye temperaturen fra brannene sugde luft inn i flammene og startet en brennende pumpevirkning. Man ville melde om mennesker som ble fanget i dragsuget og dratt inn i flammene, og at de som hadde søkt tilflukt i kjellere og bomberom døde av surstoffmangel. Man ville melde om kanskje så mye som 120 000 – 150 000 drepte. Nesten alle sivile, kvinner og barn. Man ville ved synet av dette kanskje utviklet et hat og avsky mot de som slapp bombene. Det er beskrivelsen og kanskje en naturlig menneskelig reaksjon. Så lenge man skildrer krigen på bakken, er det nok objektivt riktig å melde om at det som skjer der er grusomt. Noe krig er.

Men la oss si at man også skal kommentere konflikten. Ville det gjort Nazityskland som da alt var en svak part til noe moralsk bedre regime. Betyr det at man skulle holde de allierte ansvarlig for konflikten man ser virkningen av med krigens grusomheter. Selvfølgelig ikke. Nazityskland ville være den ansvarlige, den som påførte folket krig, og dets regimet ville ikke være noe bedre. De allierte må likevel kunne sies å representere den frie verden og de som ville nedkjempe ondskapen Hitler står for.

Av dette tankeeksperimentet kan man konkludere raskt med at det er stor forskjell på å skildre det man ser og det som er konflikten. Det er her sammenblandingen fort kan blir feil og tåkete. Spesielt når man ser det som skjer av død på den ene siden i en konflikt.

 

Wold på tv2 Søndag

For å illustrere manglende fokus på å skille bekrivelsen av krigshandlingen og stillingtagen til konflikten, så man det da TV2 intervjuet Wold og Græsvik i en nyhetssending på morgenen. Her slo Wold ut med armene og sa som hun alltid har gjort at hun bare beskriver det hun ser og det som skjer. Det kan jeg som ovenfor nevnt si kan være greit. Men så plutselig uttalte hun og dette er sitat så godt som mulig da det er redigert bort av tv2 etterpå. VI mener Israel er ansvarlig. Da ser man nettopp blandingen jeg viser til. Man skildrer ikke bare, når man tar stilling til hvem som er ansvarlig. (Husk at HAMAS var de som etter at det var rolig, lenge sendte et stort antall raketter inn i Israel). Hun mener da en part er ansvarlig for konflikten uten å gå inn i dette. Se da mitt tankeeksperiment.

I denne debatten var de også opptatt av retten til å imøtegå påstander mv så siden TV2 redigerte det bort så henvendte jeg meg til Sidsel Wold for å spørre om dette ev få riktig sitat. Jeg mener det er riktig å ta med dette i parentes i denne saken her.
 (Søndag 12:57 Meg: Hei. Jeg så debatten i dag på tv2 og vil blogge litt om det. Men noe er redigert bort i det som ligger på nett. Først sa du: vi har ingen agenda og vi rapporterer bare det vi ser. Litt senere i samme intervju uttaler du noe slik som at: VI mener Israel er ansvarlig. Siden ikke det ligger ute er jeg usikker på om sitatet var helt presist. Utover det har jeg spørmål om hva mente du her med “vi” hvem er vi? Mener du når du påpeker ansvar at du likevel kan vøre nøytral uten agenda? Er det slik du ser det nøytralt å pålegge ansvar. Så dere var opptatt av tilsvarsretten så derfor ønsker jeg også at du kan bruke den.
Søndag 18:30 Wold: Jeg orker ikke mer av dette. Jeg er en reporter, jeg har ingen annen agenda enn å rapportere om urett. Vi er raportene som dekker Israel Palestina og som ikke kan åpne munnen før folk tilleggene oss andre hensikter enn å være reportere).

 

Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk de ikke.

Deloverskriften er hentet fra heftet presseetikk og vær varsom plakaten. Innledningsvis et det interessant at pressen i sine etiske regler ikke har et enste ord om dekning av krig eller konflikt som krig. Dette er i seg selv kanskje underlig og kan synes som man fritar seg for slikt. Det stemmer selvsagt ikke, men sier litt om at etiske spørsmål rundt dekning av krig og slike konflikter likevel ikke står fremst i pannebrasken. Men nok om det. La oss se på ord og bilder.

I denne sammenhengen kan man si som i musikken; ” Det er tonen som lager musikken”. Tonen i pressedekningen er det som gir melodien som folk merker seg med. Tonen i denne saken er noe så elementært og synlig som bruk av adjektiver og andre retoriske grep. Det er den maleriske beskrivelsen og bruk av ord som gir inntrykket. Det er forlangt å få inn i alle eksempler men kan nevne noen som har vært fremme:

 

”Sidsel Wold, du er med oss fra Gaza også i dag, hvordan er situasjonen der nå?”

Deretter sa Sidsel Wold:

“Ja, akkurat da dere leste headlines så gikk det en rakett rett over oss her, fyrt fra Gaza, og den ble stanset av dette rakettskjoldet Iron Dome. Det kunne vi se, for det var et svært blink oppe i lufta, det er slik vi ser det. Ellers så har det vært veldig stille her, men det virker som om det er litt stille før stormen, fordi alle snakker her om hva som eventuelt skjer ved en bakkeinvasjon.

Gaza-folk er livredde, for da vet de at det kommer inn  masse nervøse israelske soldater som skyter på alt som rører seg.

Man ser også språkbruken da TV2 blant annet sa at Benjamin Netanyahu bedyrer at sivile ikke er målet, men HAMAS. Ved å bruke ordet bedyrer, i stedet for f.eks ord som er mer nøytrale (som uttaler, sier, fremhever, uttrykker) setter man et mentalt bilde og likhetstegn mellom hans uttalelser og typiske kriminelle, som man sier ”bedyrer” sin uskyld. Retorikken er om man  forutsetter at dette er faglige dyktige folk med ordet i sin makt ikke tilfeldig. Her må journalistene også være beviste sin tone.

Nå skal man ikke alltid si at man har en misjon om å sverte en part ved å bruke dramaturgi og utmaling med adjektiv. Journalister og redaksjoner skal selge. Konflikt, dramatikk, krig og elendighet selger. Så det er kanskje også salg, oppslag og klikk som gjør språkbruken slik den er. Da er det i Norge slik at Israel-kritikk og ikke kritikk av HAMAS som selger best. Så det er nok også  en dose markedstilpasning i tillegg til å påvirke markedet.

 

Ny merking med jødestjerne

July 27th, 2014

Arbeiderpartiet og SV ønsker merking av israelske varer for at folk skal kunne boikotte varer fra Israel. Veien er skremmende kort, fra å merke disse varene, til å på ny merke jødene med en gul stjerne og ”J” i passet.

Året er 1933. Den 1. april iverksatte nasjonalsosialistene en boikottaksjon mot jødiske forretninger, butikker, advokat- og legekontorer. Dette var startskuddet for en omfattende statlig forfølgelse av jøder i Nazi- Tyskland.

Det hele startet bare med en boikott av jødenes økonomiske interesser. De var også ”fri” til å forlate landet. Men som man så siden, og med krystallnatten, var dette bare starten. Nå skal man ikke dra sammenligningen for langt. Men alt har an begynnelse.

Vi vet allerede at jødiske barn i Norge har blitt mobbet og skjelt ut, nettopp fordi de er jødiske. I 2011 fremkom det at hvert tredje jødiske barn ble mobbet. – Din jøde eller din terrorist er ord som folk kan slenge ut, uten at de vet hva som ligger bak, sa en elev ved Ila skole, Aila Sinober til NRK. Stigma betyr å merke. Ved å stigmatisere israelske varer på en slik måte bidrar de med stigma av jødiske barn også. Det tror jeg ingen vil.

Det er ikke å komme fobi at Israel er en (den eneste) jødiske stat i verden. Man setter lett likhetstegn mellom Israel og det jødiske folk. Det er neppe feil å gjøre det heller. Vi ser da at det å boikotte et land slik de sier, raskt blir å boikotte jøder. Vi ser demonstrasjoner og angrepet på synagoger i blant annet Frankrike allerede. De er ikke på Gaza, de tjenestegjør ikke i IDF. De er jøder som bor i landet de er vokst opp. Likevel angripes de. Fordi de er jøder og Israel er en jødisk stat.

Det som gjør dette ille er at det faktisk ikke ligger i den rødgrønne politikken, men retorikken. For handel med Israel gikk opp under de rødgrønne. Når ord brukes på denne måten som ord blir det enda mer kynisk fordi det ikke er annet enn å slå politiske mynt på en konflikt. Det er ikke substans, men å prøve å vinne stemmer. Jeg synes dette er kynisk og en skummel vei å gå. Gjennom dette legitimerer man stigmatisering av en spesiell gruppe. For de vil ikke merke Statoils bensin med at det kommer fra tvilsomme regimer eller andre land. De sakker bare om en gruppe. Israel.

”Nye Vogtene”

July 27th, 2014

IMG_5624Jeg har renset og fjernet mye fra bloggen her., men nå starter jeg med blanke ark og nye klare meninger. Her vil jeg legge ut synspunkter meninger og innspill til debatter. Dette er et sted jeg bruker min ytringsfrihet. Ytringsfriheten er den mest grunnleggende frihet i et demokrati. Uten den blir det ikke demokrati, men grobunn for diktatur eller uimotsagt ekstremismen. Så bruk og sett pris på ytringsfriheten vi har.

Ja. Noen vil kanskje se at jeg er udiagnostisert dyslektiker. Men da sier jeg som Statsminister Erna Solberg: Jeg er dyslektiker, og skriver mine innlegg selv.

Selv om jeg er partipolitisk aktiv er ikke dette noe ren partiblogg. Det jeg sier kan ikke nødvendig vis identifiseres med partiet og dets meninger og syn. Ja det hender jeg har egne meninger som er mine og som andre både i og utenfor parti er uenige i. Slik er demokratiet.

Den eneste måten å ikke få kritikk på er; å ikke si noe, mene noe, eller gjøre noe. Eller fra historien Den gudommelige komedie: “De kommer først til Helvetes forgård, hvor de fånyttige bor – de som var så ubetydelige at de ikke fortjener å regnes med hverken i Himmelen eller Helvete”..

Terror, media og vinkling.

August 5th, 2011

Oppdaget at denne artikkelen jeg skrev for noen år siden likevel er aktuell i forhold til mange myter som er skapt om terror og terrorisme i Norge og Europa. Tar den derfor frem igjen:  Jeg blir stadig mer forundret over at skribenter og journalister fritt og uimotsagt debatterer og dårlig skjult fører debattene politikerne er enige om å vente med. Denne dekningen har en slagside da våre fremste politikere holder seg til avtalen om å ta debatten senere. Jeg forholder meg derfor nå som blogger og “skribent” på denne siden og vil ikke diskutere eventuell politikk i dette jeg her skriver.

 

Det er med noe komisk når flere aviser og skribenter henviser bla til Carl I Hagen, Siv og andre i FrP og insinuerer et slags medansvar for terroren, mens de etterpå slenger på at den debatten skal man la ligge. Men det er som den sleipe advokaten i en amerikansk B-film hvor han roper ut sine påstander vell viten om at den blir fulgt opp med “objection” og dommerens beskjed om å se bort fra den siste uttalelsen. Men målet er nådd i det man har sagt det. Tvilen og inntrykket er skapt selv om man får beskjed om ikke å vektlegge det. Virkemidlet er sjofelt og ufint da man vet at politikerne har kneblet seg selv og at man vanskelig kan tas da man jo sier at “man skal ta debatten senere” eller “at dette ikke betyr at…” osv. Men er man mer enn gjennomsnittlig oppegående ser man både mål, virkemiddel og mening.

Man kaller terroristen for ekstremist på høyresiden, og bruker også bevisst svakere begrep som “høyrepopulist” osv. Dette for å skape inntrykk av at han har en politisk tilhørighet i det alminnelige politiske landskap på høyresiden i norsk politikk og til og med i forhold til liberalistiske ideer. Denne debatten har nå fått en slagside og er i ferd med å skape farlige og feilaktige inntrykk. I denne debatten har så langt politikere på venstresiden vœrt lang mer ryddig og reflektert enn mange skribenter og journalister som har samme syn. Dette skal politikerne ha honnør for.

Mening og vikemiddel

En professor var tidelig ute med å bemerke at man må skille mellom ekstreme meninger og ekstreme virkemidler. Her er essensen som mange har glemt å ta med seg i debatten. Man kan ha moderate meninger men støtte ekstreme middler for å nå de, og omvendt. Jeg er en ytringsfrihetsfundamentalist og vil alltid støtte menneskers rett til å ytre seg. Dette gjelder ekstreme ytringer, både på venstre og høyresiden. Demokratiets og et land med ytringsfrihet sitt virkemiddel er å besvare slike ytringer med andre ytringer. At man i ytringsfrihetens navn, skal tillate også det som oppfattes som ekstreme ytringer betyr ikke at det ikke bør motsis. Men grensen går uansett ved å bruke eller oppfordre til bruk av ekstreme midler som vold. Det er viktig å ikke skape aksept for ekstreme virkemidler. Vi har vår ytringsfrihet og valg som virkemidler ikke vold.

Terrorisme

Terroriser skapes således ikke av sterke meninger i seg selv. Terrorisme er et virkemiddel  for å få oppmerksomhet om seg, sin sak eller sitt mål. Derfor bør man ha nulltoleranse for aksept av slike virkemiddel. Den moderne terrorismens far var Yassir Arafat al-Husseini. Terrorismens kjerne er å spre frykt bland en befolkning for at de skal vende seg mot sitt eget styresett eller for at de skal søke “trygget” i å akseptere terroristenes styresett eller krav. Yassir Arafat så massemedienes fremvekst og at disse var katalysatorer når det gjaldt å spre frykt. Dette er bakgrunnen for at terrorister ønsker det man kaller teateret. Det må vœre spektakulœrt og gjøres slik at media må vise det. Noe som også er terrorismens kjerne er at i deres øyne er sivile og uskyldige legitime mål. Det er ikke som i krig hvor man har regler og de man kriger mot er andre soldater. I terroren er alt lov for å spre frykt og fremme sin sak. Dette var Yassir Arafat sitt virkemiddel og ideen spredde seg til flere grupper (noe jeg kommer tilbake til). Men terror fantes også før Arafat. Bombingen av Dresden ble av mange ansett som terror, Hitlers terror mot Jødene kjenner de fleste. Man hadde også andre grupper som Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) i Algerie i1954–62, Den nasjonale union av kypriotiske kjempere (EOKA) i 1954–58, Vietminh i Fransk Indokina 1945–54, den kommunistiske MRLA-geriljaen i Malaya 1948–60 og Mau-Mau-opprørerne i Kenya i 1950-årene. Men terror slik vi i dag kjenner den er altså Arafat sitt verk, selv om han skal ha blitt moderat i  synet på bruk av virkemiddel på sine eldre dager.

I noen debatter har vi hørt folk si at ting som at, ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer. De som har uttalt dette, og enda vœrre faktisk har trodd og ment det, bør gå tilbake til skolen for å få igjen pengene sine. Det er er bare tøv. Man har historisk hatt terrorister både til høyre og venstre på den politiske skala. Mange terrorister har ikke hverken noen klar ideologi eller religiøs tilknytting. Itillegg til de nevnte kan jeg dra frem  Provisional Irish Republican Army (IRA) og ‘Baskisk Hjemland og Frihet’, mer kjent som ETA.

De røde terroristene

Jeg huske selv disse plakatene fra da Røde Armé Fraksjon var aktive på 80 tallet.

I Vest-Europa ble terrorisme for alvor et sikkerhetsproblem i 1970-årene med fremveksten av en lang rekke venstreradikale terrorgrupper. I Frankrike ble Action Directe aktiv, i Italia oppstod Røde Brigader, og Hellas fikk 17. November-gruppen.

De som husker tilbake til 70, 80 og til og med opp på 90 tallet husker kanskje en annen organisasjon. Nemlig Røde Armé Fraksjon (RAF) også kjent som Baader-Meinhof-banden etter de to grunnleggerne Andreas Baader og Ulrike Meinhof, som også regnes som første generasjon RAF. Dette var en “venstre orientert” terrororganisasjon som utførte en rekke terroraksjoner og drap i dette tidsrommet.

Andre generasjon av disse terroristene kjenner vi godt til i Norge, da en av terroristene er bosatt her. Terroristen er Souhaila Andrawes er et tidligere medlem av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Hun er den eneste overlevende flykapreren fra terrorgruppen «Martyr Halimeh», som stod bak kapringen av Lufthansaflyet «Landshut» i 1977 Hun ble terrordømt for blant annet flykapring og drap i Somalia, men ble utvist uten å sone. I 1991 søkte Andrawes med familie om opphold i Norge. Hun ble senere dømt for samme forhold (flykapring og mord) i Tyskland, og sonet deler av den tyske straffen i Norge. Terrorgruppen hun var med i sluttet seg også til Yassir Arafats PLO. Noen mener det er bevis for at Arafat også gav ordre til denne gruppen. Men for RAF var det marxismen som var målet og ideologien.

Tredje generasjon av RAF begitt terrorhandlinger og drap så sent som 1993. Mest kjent er attentatet på Siemens-direktøren Karl Heinz Beckurts, sjefen for Deutsche Bank Alfred Herrhausen og sjefen for Treuhandanstalt (som hadde ansvaret for privatisering av DDRs folkeeiendom) Detlev Karsten Rohwedder. Den 20 april 1998 ble en erklæring på åtte sider offentliggjort, der RAF erklærte at de oppløste seg selv. I erklæringen stod det: «For snart 28 år siden, den 14 mai1970, oppstod i en frigjøringsaksjon RAF. I dag avslutter vi dette prosjektet. Bygeriljaen i form av RAF er nå historie.»Den moderne terrorismen når det det gjelder Europa har således mye av sine røtter i den ekstreme venstresiden.

Jeg holdt på å helt glemme Norges første internasjonale terrorist Lars Gule. Gule ble stoppet i Beirut i 1977 med sprengstoff i bagasjen når han skulle gjennomføre aksjoner i Israel for Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP). Gule var ikke med i AKP.ml men han var med i SVU (senere SU) og vært innom som medlem i AUF og var en stund leder for deres organisasjon ved Universitetet i Bergen. Gule har blant annet vært generalsekretœr i Human-Etisk Forbund (2000-2005). I samfunnsdebatten senere har han vœrt kritiker av totalitœre ideologier og religioner. Han støttet derfor også Bernt Hagtvets kritikk av AKP i 2003.

Hovedoppslag: Lars Gule var tungt representert i VG i perioden da saken verserte som verst.

Hva med den andre siden?

Vi har også terrorbombere som har åpenbart andre ideologier en venstreorientert. Man kan bare nevne terroranslaget med saringass mot Tokyos T-bane i 1995 av den religiøse sektenAum Shinrikyo og bombingen av den føderale bygningen i Oklahoma City i USA, også i 1995, av to amerikanske høyreekstremister. Alle angrepene kombinerte ambisjonen om massedrap med fanatisk-religiøse overbevisninger.

Før terroren i Oslo og på Utøya har ikke såkalt “høyreorientert” terrorisme vœrt fremtredende i Norge eller Europa. Men fremvekst av Nynazismen har gått i bølger. Men vi har sett en framvekst av slike grupper, spesielt i det tidligere øst-Europa. Slike grupper har øvet vold mot en rekke enkeltpersoner, i stor grad basert på etnisitet. I Norge så vi dette i det forferdelige drapet på Benjamin Hermansen.

Men vi har på sett og vis vœrt så heldige at deres egen inkompetanse og mangel på lederskikkelser har holdt de igjen. Dette ser vi nå at vi ikke må ta for gitt. Men PST har i mange år heldig vis hatt fokus på miljøet og bør fortsette med det.

Men hittil er nynazister de enste som har blitt tatt for terror og politiske drap i Norge. Men vi skal ikke glemme attentatet på William Nygaard, og den ukjente granatmannen i Oslo på 60 tallet.

Aksept av terrorisme?

Som sagt mener jeg at er det noe som er viktig så er det nulltoleranse som bruk av virkemiddel i verdens politikk. Vi skal ikke gi etter for terror. Dette var også president Ronald Reagan tilnærming: man forhandler ikke med terrorister. Bakgrunnen er at dersom man først gir etter for terror vil flere bruke det og flere sivile vil dø. Terrorisme skulle ikke lønne seg og var ikke akseptabelt virkemiddel.

Hva kan da skape aksept for slike vikemidler hele det det etablerte norske (og internasjonale) politiske miljø tar avstand fra? Terrorisme er ikke lønnsomt eller? Kanskje er det noen som har fått langsiktig gjennomslag likevel? Her er det naturlig igjen å se på han som kalles den moderne terrorismens far Yassir Arafat. Han ble av Norge faktisk tildelt Nobels fredspris. Nå skal jeg ikke si at de som delte ut og sto bak prisen støtter terror. Men signalet likevel at dersom du har vœrt terrorist, sluttet og bombe, og forhandler, så kan du få gjennomslag og til og med fredspris. For mange skrudde hoder kan man da se terror som et langsiktig virkemiddel.

Mens vi først er inne på skrudde hoder kan vi ta med to navn som åpent støttet og hadde forståelse for terror som virkemiddel. De jeg tenker på er legen og medlem i Rødt Mats Gilbert og og kirurgen Hans Husum. Disse gikk ut etter terrorangrepet 9/11 hvor 3000 uskyldige mistet livet og sa at i den konteksten støttet han bruken av terror for å angripe USA. Uttalelsene førte til at de ble kastet ut av Leger uten grenser. Men dette er kanskje de eneste og klareste uttalelser fra en norsk politiker i nyere tid, som gir utrykk for at terror er legitimt og akseptabelt virkemiddel. Dette vil andre uavhengig av politisk syn kunne ses som, at dersom de selv oppfatter det som “eneste mulige” virkemiddel, så finnes det noen som kan akseptere det. Dette bør selvsagt PST ha på sin radar. (Mats Gilbert og Husum skal dog ettersigende ha tatt avstand fra sine meninger senere).

Vi har også levninger av ideene fra den venstreradikale terroren på 70-90 tallet. I dag er oppfordring til revolusjon og bruk av våpen som legitimt og nødvendig virkemiddel kun igjen i et parti og organisasjon i Norge og det er kommunistene i Tjen Folket. Se bare denne linken hvor de mener SU og RU nå har forlatt ideene siden de ikke lenger støtter vœpnet revolusjon. Jeg håper PST også tar seg en tur til Tjen Folkets og deres ungdomsorganisasjon RKU medlemmer som oppfordrer til væpnet revolusjon.

De venstreradikale revolusjonœre ideer hvor man ønsket (og noen enda ønsker) revolusjon ligger fortsatt spesielt i RKU og RU. Ideene med sitt utspring i bla Sosialistisk Ungdomsforbund ser vi i Rød Ungdom og i AKP(-ML).

I 2009 gikk Rød Ungdom offentlig ut med at de på sin sommerleir samme år hadde samlet inn penger til den palestinske marxistiske organisasjonen People’s Front for the Liberation of Palestine (PFLP), som står på både EUs og USAs liste over terrororganisasjoner, men som ikke er definert som terrorister av norske myndigheter. PFLP stod bak en rekke flykapringer på 70- og 80-tallet.

Mange av de såkalte SUF-erne ser vi i har hatt eller har fremtredende stillinger i Norge. Man kan nevne Gerd Liv Valla, Sigurd Allern, Pål Steigan, Til og med redaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd har fortid i AKP-ml og med Sigurd Allern. Dette er altså personer som tidligere har støttet vœpnet revolusjon, det vil si bruk av våpen og makt for å få sin mening og sin samfunnsordning gjennom. Jeg har tidligere også nevn Lars Gule som var generalsekretær for Human-Etisk Forbund. Nå skal jeg ikke si at de i dag støtter eller ønsker bruk av våpen eller terror. Jeg vil holde meg for god til slike beskyldninger og deres fortid for de selv eventuelt ta et oppgjør med.

Konklusjon

Vi skal ikke kneble ekstreme meninger men kvele de med motargumenter. Men vi skal ha nulltollrense for de som vil bruke ekstreme middler som vold og våpen i steder for demokrati valg og ytringsfrihet. Det gjelder alle trosretninger og alle politiske retninger.

Kilder Tv2 Dagbladet wikipedia Store Norske Leksikon NRK