Harleytur til Stavern.
Reply
Inga Marte Thorkildsen har helt rett
På selveste kvinnedagen uttalte ”likestillingsminister” Inga Marte Thorkildsen: ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke”. På mange måter har hun helt rett. Men det er fordi hun måler mennesker og deres verdi kun i forhold til penger og lønn. Her viser sosialismen hvordan din og min verdi fastslås i et sosialistisk samfunn.
Foto: Thomas Olsen
SV og sosialistene står for et kaldt kalkulatorsamfunn. Det er faktisk ingen som er mer opptatt av å verdsette alt i penger enn nettopp sosialister. Grunnen er enkel; alt som kan verdsettes i penger kan skattlegges. Det er også noe ved hele den sosialistiske ideologi som forutsetter at mennesker måles etter penger. Grunntanken bygger nemlig på at samfunnet er delt i klasser målt etter økonomiske goder. Selv om de ønsker et klasseløst samfunn som de sier, så måler de også dette etter rikdom og eiendom. For å klare å få alle like målt i penger, er fritt marked en styggedom. Det er ikke hva du yter som er viktig men at alle kommer likt ut målt i penger.
Når utgangspunktet er som ovenfor at verdi måles i penger, går man glipp av vesentlige verdier i livet. Kanskje man faktisk går glipp av det viktigste i livet. Hva med verdien for deg og samfunnet ved å være hjemme med barn? Har det ikke verdi å tilbringe tid med sine barn? Er det Inga Marte sitt syn, så synes jeg synd på Inga Marte og hennes barn. For hvem er hun til å si at dette ikke er verdifullt? Hun forfekter et samfunn som er et kaldt og verdiløst kalkulatorsamfunn, når hun sier at det ikke er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. For premissen hennes for å si det og kanskje har rett er at verdi, skal og må, måles i penger. Vi andre har kanskje andre verdier enn kun det å telle penger og sette folk i bås basert deres penger og formue.
Et slikt kalkulatorsyn på samfunnet ser vi gjenspeile den sosialistiske politikken og grunnsynet hele veien. Se for eksempel SV`s holdning til ditt eget hjem. For Sosialistisk Venstreparti og Ap er dette bare et objekt for å skaffe penger til staten, like mye som det er ditt hjem. I tillegg til skatt på egen bolig er SV også tilhenger av eiendomsskatt. Til og med når du skal arve dine foreldre skal staten ha sitt. Ikke nok med at man sitter i en situasjon hvor man har mistet sine foreldre, men eier du ikke penger, så må du selge barndomshjemmet ditt for å betale arveavgift til staten. Dette er hva jeg kaller et kaldt og kynisk kalkulatorsamfunn.
Sosialistene har i sin misunnelse og jakt på folk med penger lett for å glemme at deres politikk ofte rammer alminnelige mennesker. Når sosialistene under et falsk flagg av miljøvern avgiftsbelegger alminnelige familiebiler så hardt, at barnefamilier ikke har råd til å kjøre sikre og miljøvennlig biler når de kjører de kjæreste de har til skolen, så går det i feil retting. Jeg vil ikke ha et slikt samfunn hvor politikere ser på folk og det de eier som skatteobjekter for staten.
Kvinnedagen hva så?
Kvinnedagen 8 mars nærmer seg. Kanskje er det flere enn meg som lurer på verdien av denne dagen. Har norske kvinner blitt så navlebeskuende at de ikke ser hvor kvinnekampen står i dag? Har den gått tilbake til å bli en kommunistisk dag for kvinner på venstresiden slik det begynte i 1909? Jeg må innrømme at jeg har sett noen paroler og begynner å lure på om de venstreradikale kvinnene er i utakt med kvinner flest.
Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller grine, men parolen ja til heltid og 6 timers dag viser hvor navlebeskuende de venstreradikale kvinner har blitt. Skal ikke kvinner kunne jobbe fulltid? Vi har i lang tid jobbet lengere dager og skal velferdsstaten som de også har paroler om bestå, må vi antagelig jobbe mer og ikke mindre. Så denne parolen kunne egentlig like godt vært laget av blondinegruppa på Paradise hotell. Ja en del sier at kvinneyrker er så mye tyngre og at kvinner derfor har høyere sykefravær. Dette er nå tilbakevist, og man ser at kvinner i mannsyrker har høyere sykefravær og menn i kvinneyrker lavere sykefravær. Kvinners fravær følger da ikke type arbeid, men kjønn. Noen snakker om dobbeltarbeidshypotesen. Men denne kan vanskelig forklare alt. For til tross for bedre ordninger og at flere menn også tar sin del av ansvaret så har sykefraværer blant de yrkesaktive kvinnene økt i forhold i 1979 hvor kvinner nok i større grad jobbet dobbelt. Er det da forskjell på menn og kvinner? Har kvinner lettere for å bruke velferdsstatens ordninger enn menn? Om det er forskjell tør venstreradikale kvinner å ta i problematikken? For norske kvinner klarer vel jobbe 8 timer de også?
Nei til porno er også et slagord. Man kan spørre hva de legger i porno. Men er det eksport og eksponering av kvinnekropp så er det bare et tidsspørsmål før kvinnegruppa Ottar erklærer krig mot rosabloggerne. På 70 tallet ropte man 8. Mars om seksuell frigjøring. Kan de leve med at noen bruke denne frigjøringen til å eksponere seg og kroppen. Nå mener jeg ikke først og fremst porno, men alt fra Fotballfrue, Tone Damli til Aylar. Her bruker kvinner seg selv og sin kropp som en eneste stor markedsføringskanal. Er dette umoralsk? Det virker ihvertfall som de venstreradikale kvinner mener de bruker sin frigjøring feil. De ønsker dermed å definere hva frikjøringen bør føre til. Parolen; ”Ja til merking av retusjerte bilder” indikerer kanskje dette. Håper SVs Inga Marte også husker å merke sine bilder om de er retusjert på noen måte. Det jeg reagerer på, er den dobbeltmoralen vi finner blant kvinnene på venstresiden som styrer kvinnedagen.
Når kvinnekamp har blitt nei til EU og nei til retusjerte bilder så har man mistet fokus. Disse venstreradikale BH-brennerne bør kanskje heller fokusere på kvinner som faktisk undertrykkes. Hvor er nei til Hijab? I stedet for rett til jobb med eller uten Hijab som noen ønsker som parole? Hvor er nei til kjønnslemlestelse av jentebarn, i stedet for 6 timers normallarbeidsdag med full lønn? Hvor er styrk kampen mot æresdrap og undertrykking av innvandrerkvinner i stedet for tidene kanskje mest latterlige parole; ”Menns vold mot kvinner er samfunnets ansvar”. Maken til å fraskrive menn som utøver vold eget ansvar. Trodde de skulle stilles til ansvar og ikke skylde på samfunnet jeg! Kanskje bør de venstreradikale kvinnen komme seg ut av kaffelattebarene og fokusere på kvinner i andre land og i Norge som virkelig undertrykkes blant annet av islam.
Dødens klasseskille
Det er sjelden jeg kan gjøre hvert ord og hvert punktum en journalist har skrevet til mine ord. Dette er likevel tilfelle i forhold til Synnøve Skeie Fosse sitt innlegg i Aftenposten 29.01-2013. Hun peker på den ubehagelige sannheten at Medier og myndigheter i ferd med å skape et klasseskille i døden. Etter hendelsen i Algerie så har dette også gjort det farligere for Nordmenn. La det være sagt at dette ikke har noe med sorgen og empatien man fortjener når noen dør.
Det Fosse peker på er hvordan myndigheter med både statsminister (og kongehus) engasjerer seg i enkelte dødsfall og tragedier. Fosse stiller en rekke spørsmål som egentlig er ubehagelig å svare på. Blant annet: ”Hva bestemmer det offentlige engasjementet? Hvorfor ringte statsminister Jens Stoltenberg til familien til Sigrid Giskegjerde Schjetne i august 2012? Hva har fått to utenriksministre til å engasjere seg i jakten på drapsmannen til Martine Vik Magnussen? Ringer Stoltenberg til alle familier som mister et barn i en krise? Engasjerer utenriksministeren seg personlig i alle saker der norske statsborgere blir utsatt for grove forbrytelser i utlandet? Ville kongefamilien reist på besøk dersom en fiskebåt med fire mann gikk ned utenfor Finnmarkskysten?” Hennes svar er neppe, og jeg tror hun har rett.
Hva med de andre?
Angrepet på Statoil i Algerie er illustrerende. Det har selvsagt en nyhetsverdi og er tragisk at 5 nordmann blir drept i utlandet. Men alle dødsfall og spesielt brå dødsfall er tragisk, trist og kan være traumatisk for de som er nære. I sitt innlegg peker Fosse på at det i Norge er ”rundt 250 overdosedødsfall i året, dobbelt så mange selvmord. 150-200 dør i trafikken, 60 drukner og nesten 300 oljearbeidere er omkommet på jobb siden 1969, åtte av ti av hendelsene større i omfang enn Algerie-terroren dersom vi teller norske ofre. Tusenvis av pårørende som står tilbake uten telefon fra Stoltenberg, uten kronprinsessens medfølende smil eller dronningens tårer”.
Like mye verdt?
Er ikke disse menneskene like mye verdt. Har ikke samfunnet faktisk større ansvar, eller sviktet sitt ansvar overfor disse. Skal de sitte igjen med spørsmålet hvorfor de ikke hører noe fra de høye herrer og kvinner? Selv om det er tragisk med det som skjedde i Algerie så er det snakk om samme antall ungdommer som kanksje blir drept i en eneste bilulykke. Skal da statsministeren stå med dyp stemme med norske flagg i bakgrunnen og proklamere hvor tragisk dette er og utrykke medfølelse. Hvor skal man sette grensen for ”uoffisiell” landesorg på denne måten? Dessverre ser vi at grensen henger samme med medieeksponeringen. En ting er kongedømme som ønsker å ha positivt omdømme. For statsministeren dreier det seg også om å synes som en stødig og empatisk statsminister som folk da vil stemme på. For om det bare er empatien så har han mange telefoner og pressekonferanser foran seg.
Ikke bare Jens
Dette fenomenet er ikke en særnorsk greie. Vi ser stadig analytikere og kommunikasjonsrådgivere snakke om hvordan kriser påvirker valg. Vi kan se litt lenger til vest og hvordan man da diskuterte at Obama kunne sikre seieren i valget etter hvordan han håndterte og engasjerte seg i forhold til stormen som rammet New York området. Etter Utøya kom nok dette hit også, selv om jeg ikke skal gi noen kritikk der. Dette var en nasjonal tragedie. Likevel skal man reserve noe engasjement til nettopp slike tilfeller. Derfor skal man ikke falle for fristelsen til å følge media for å få sine oppslag og slå politisk mynt uansett om sorgen er ektefølt eller ikke. For det er ikke alle som får denne ektefølte ”nasjonale sorgen” men som også trenger den.
Øker faren for terror.
Den måten det offisielle Norge har håndtert terroren i Algerie på øker dessverre faren for at norske interesser og Nordmenn blir mer ettertraktet som terrormål. De som jobber med å forbygge og analysere terroren vet at noe av det viktigste for terrorister er Teateret. De vil ha mest mulig dekning og fokus. Jo mer spektakulært og jo mer støy, fokus, uro, engasjement og mediefokus jo bedre. Terrorister ønsker fokus på sin sak og gruppe. Dette kaller terroranalytikere ”teateret”. I denne saken ble Statsministeren terrorgruppens hånddukke og gav mer teater i Norge enn de nok trodde de skulle få. Dessverre er det nok nå en og annen terrorist som tenker at; når fem drepte nordmenn gir slikt fokus og engasjement fra en statsminister, hvor mye vil ti ganger så mange skape av oppslag, engasjement og ”teater”. Hvor lammet og sjokkert vil Norge bli av en større handling? Norge har nå dessverre den siste tid opplevd det mange andre land har lidd unner i flere år, nemlig reel terror og terrorfare. England med IRA m.f, Spania med ETA, Israel med HAMAS, Tyskland med Rød terror (RAF), Russland med terror fra sorte enker mv. har levd med dette lenge. Derfor har mindre terrorhandlinger også mindre effekt der også.
Når statsministeren legger listen der, eller på den måten han nå gjør så bruker han opp sin rolle. Tenk etter; Hvorfor husker alle at King Olav tok trikken? Han gjorde det en gang som et signal. Jeg håper vår neste statsminister tenker på dette og tar en aktiv holdning til dette i stedet for å løpe etter blitzlys i sorgen.
Hver gang vi griner
Jeg innrømmer det. Det er kanskje teit, men jeg er piss lei alle nyheter om grining i programmet ”Hver gang vi møtes”. Dette overfølsomme overnære møtet mellom overfølsomme artister. I et samfunn hvor nyheter dreier seg like mye om rosabloggere og Linni Meister, som terroraksjoner og sult, må jo en artist som griner selge. Programmet burde jo ”hete hver gang vi griner”.
Joda programkonsept hvor artister møtes og tolker hverandres sanger kan være flott det. Andre steder kaller man det å covre og dette ble tidligere ofte forbundet med å hærpe originalversjonen. Personlig er jeg skeptisk til coverlåter da det er reproduksjon av noe som andre har jobbet for og skapt. Det er ikke noe av deg i en låt du har kopiert. Likevel finnes det kanskje covrede versjoner som kanskje er vel så bra som originalen. Så la gå.
Likevel er jeg altså piss lei disse nyhetene og artistene som hyler og gråter over å høre sine egne låter covret av andre. Siden tøffe Vinnie gråt og fortalte gråtkvalt om sin gråting, har dette blitt politisk korrekt. Ikke vet jeg om det er hypingen av Vinnies tolkning av sommerfugl i vinterland (som jeg må innrømme var bra), med påfølgende suksess og ny vår for to artister som driver frem tårene. Kanskje er tårene ekte glede over at ”jeg som artist” ,med disse tårer selger mer. Kanskje er tårene ekte fordi man grafser så ned i et menneskes mørke kroker at det faktisk er til å grine av. Sosialpornografi og intimtyranni, er andre ord man bruker når man snakker om den kulørte pressen.
Min følelse er at det har blitt kulturellt og politisk korrekthet over å gråte i dette programmet. Det er liksom slik at vi alle er så kulturelle og så kunstneriske at det er ikke til å forstå, og når noen forstår så er det så flott at jeg må grine, spesielt om jeg føler noen forstår at jeg forstår , de har forstått det. Samtidig er det liksom følelsen at det er bare de som forstår det. Vi som er så kulturelle og har jobbet oss gjennom både rødvin og piller, oppturer og nedturer. Nei kanskje ikke livet til artister er stort annerledes enn for mange andre. Livet er oppturer nedturer og utfordringer som må mestres. Når fokuset er mer på dette enn musikken så kunne man etter min mening heller sende live-bilder fra et jenteforspill i en venninneklubb, hvor man over noen flasker vin betror seg og irriterer seg, gråter, kjefter, og legger frem intriger, mimrer over begravde stridsøkser, nye vennskap osv osv.
Greit nok. Noen vil se på dette. En slags sexløs og voksen kulturversjon av Paradise Hotell. Likevel hvorfor er dette nyheter? Mens revolusjoner pågår, Afrika jobber seg opp økonomisk, terroraksjoner pågår, politikere diskuterer fremtiden, pensjon forsvinner som dugg for solen, drap skjer, folk får ikke behandlingen de skal ha, kommuner må kutte i sine tilbud, korrupsjonssaker pågår, skole- Norge sliter fortsatt, osv. I alt dette er tårer fra artister stadig tilbakevendende og fast oppslag i nyhetsbildet. Dette er altså stadig viktignokk til å ta spaltemeter på bekostning av andre nyheter. Jeg sier det igjen: Jeg er piss lei av denne nyheten.
Vår velferdsstat og kulturarv er ikke bygget på Allah
Den norske kulturen er like verneverdig som den tibetanske kulturen. Derfor må taket på ikke-vestlige innvandrere begrenses sterkt til et nivå der integreringen fungerer og der kulturen selvsagt viser stor romslighet for at andre tar med seg mye av sine tradisjoner, men der den norske kulturen ved alvorlige konflikter skal være normgivende.
Ingressen er ikke fra Kristian Tybring-Gjedde, Siv Jensen eller noen andre i FrP. Den er hentet fra den avdøde ”FrP-hateren” og tidligere leder av Fremtiden i Våre Hender, Steinar Lem. Han skriver i videre: ”Hvis innslaget av mennesker i Norge med islamsk bakgrunn blir stort nok vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge — ut fra den norske sosialrelativistiske tanken om at vi må respektere andres kultur. Vi må akseptere store grupper jenter som ikke kan ha kontakt med gutter på fritiden, ikke delta på skoleturer, men forsterker skillet mellom de rene med hijab og horene som ikke dekker seg til. Dette vil også ramme statusen til norske kvinner”.
Sine synspunkter på utfordringene innvandring kan gi for norsk kultur og særegenhet, turte han ikke ta frem før han viste han skulle dø av kreft. Det viser hvor tøft og politisk ukorrekt det fortsatt er å snakke som norsk kultur i forhold til innvandring. Man blir hengt ut av venstrekorekt presse og en kulturminister som gjør det til en debatt om julemiddager.
Stoltenberg fremhever at vi i år må feire 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Vi skryter av Gro sin ”kvinneregjering”. Nei til EU bruker manglende likestilling i EU, sammenlignet med Norge som et argument mot EU. Er det ikke da legitimt å undres over om disse liberale verdier er under press, når stadig større innvandrergrupper mener kvinnen er underordnet mannen og ikke en gang vil håndhilse på kvinner? Må andre enn FrPere være døende for å tørre å ta i problematikken? Mer åpenhet og mer Demokrati sier Jens. Men hvordan er det å stikke hodet frem i denne åpenheten å rope ut det man mener? Da skal ”hodet kappes” og du erklæres som dum og naiv. Det er ikke politisk korrekt å stille ubehagelige spørsmål i et politisk korrekt Norge.
Når noen (spesielt kanskje i FrP) stiller spørsmål ved om den norske kulturen og særegenheten er under press, så blir man møtt med hånlatter og kontraspørsmålet; ja hva er denne kulturen og særegenheten? Kanskje kan også spørsmålet rettes mot andre som for eksempel NEI til EU og (pappaen til Inga Marthe) Heming Olaussen. Etter 50 år med kamp mot EU/ECC vet vel de litt om hva som er andelseides og bedre i Norge?
Alle vi som husker siste EU kamp, og de som kanskje husker 1972, vil huske at man snakket om at norsk egenart og kultur ville bli truet av EU. Dette kom ikke fra FrP, men SP og venstresiden. Her var det ikke snakk om fremmede kulturer og andre religioner, men land vi har mye av vår felles verdi- og kulturarv fra. Likevel snakket man om at norsk kulturarv var truet, fordi vi skulle inngå en handelsavtale. Annerledeslandet ble et honnørord for alle mot EU. Ja, hva er da annerledes i Norge? Hva er det vi setter så pris på og er som er særegent Norsk. Så særegent at vi ikke en gang vil slippe Europa innpå oss. Noe må det jo være.
På NDLA (Norsk Digital Læringsarena) som brukes i videregående skole, står det oppført argumenter for og mot EU. Et av argumentene mot EU er at: ”Norsk kultur kan miste sin egenart”. Er det da feil å prøve å få kulturministeren til å definere hva dette er? Jeg mener det er legitimt. I møte med andre blir vi mer bevisst på oss selv. I møte med andre kulturer, som utfordrer den norske, blir vi mer bevisst på hva som er vår norske kultur. Kanskje var verdikommisjonen, til tross for kritikk bl.a. fra underegnede, forut for sin tid. Kanskje er det på tide å tørre å si hva norsk kultur er og hvilke deler av den vi ikke er villig til å gi avkall på.
Det er bare snakk om enten eller, men grader. Det er mye av det særnorske jeg gjerne vil kaste på båten, slik som janteloven og en overdreven politisk korrekthet, kameraderi, naivitet mv. Kanskje vil jeg også at Ola Nordmann stikker fingeren i jorden og jekker seg litt ned fra å tro man er verdensmester i alt. Impulser er bra. Det er likevel forskjell på at man påvirkes eller får impulser, til en kulturomvelting som vi ser konturene av i dag. Vi er i en utvikling i Norge, hvor vi står i fare for å aksepterer det uakseptable i toleransens navn. Vi tør ikke ta oppgjør med islamistisk og ”talibansk” kvinnesyn fordi vi tenker på religionsfrihet. Vi tørr ikke å si at våre vestlige verdier, med grunnlag i en reformert kristelig tro er bedre og har fungert bedre enn de Islamske verdier. Vi tør ikke peke på at vår moderne stat ikke er resultat av en islamistisk religionen, men tvert i mot vår egen kulturarv og verdier. En utvikling vi har hatt sammen med andre vestlige land med lignede grunnverdier og kultur. Vår velferdsstat er ikke bygget av Allah. Den er bygget av menneskene som bor i landet og avgjørelse de har tatt ut fra sitt verdisyn.
Århundrer med utvikling og kamp for frihet, bør gjøre at vi har kommet så langt at vi ikke aksepterer ufrihet i noen religions navn. Det er 100 år siden kvinner sluttet å være annenrangs borgere i Norge. Bør man tørre å si at kvinnesynet som i større grad gjør seg gjeldene gjennom innvandring truer en del av det som nå er vår 100-årige kulturarv, nemlig likestilling likeverd. Det er også et spørsmål om kultur.
Link til Lem og NDLA
http://www.dagbladet.no/2009/04/15/nyheter/inneriks/politikk/innvandring/asylpolitikk/5750828/
Endelig julebrus på fruen.
Har noen en plan?
Som politiker i en bygd med mye skog og landbruk, kjenner man godt til uttrykket; mellom barken og veden. Det er akkurat der Sande nå synes å befinne seg. Sande klarer nemlig ikke å behandle planer og byggesaker, og det politiske flertallet synes ikke å ha en klar plan for å løse dette.
På grunn av alvorlig bemanningssvikt på plan og byggesaker i kommunen, har kommunen hittil tapt gebyrinntekter på 225 000 i forhold til budsjett. Rådmannen har kommet med klare varsler om at økonomisk uværet er på full vei innover bygda. Da er slik svikt i inntekten ikke bra
Spørsmålet i det videre er hva som er årsak og hva som er symptom. Det virker ikke som om kommunen og ordfører egentlig har funnet ut dette. Da er det ikke lett å foreskrive riktig medisin. Vi ser i tillegg at kommunen nok en gang har måtte utsette sitt planarbeid. Fylkeskommunen mente planprogrammet har vesentlige mangler og fylkesmann Fylkesmannen mener planen er upresis og forbeholder seg rett til nye innspill og eventuelle innsigelser. Fasiten er uansett at ting ikke går etter planen i Sande. En god arealplan kombinert med en JA-holdning kunne fått bygge og plansakene igjen til komme i en god flyt. Hvor ting er i god flyt vil også folk ønske å jobbe og arbeidspresset senkes. Det er fristende også å stille spørsmålet om det er slik at det er alle planer pålegg og innsigelser fra fylkesnivå, som gjør at Sande ikke kommer noen vei med sine planer og byggesaker. Svaret kan bli ubehagelig for det politiske flertallet, som har ønsket dette planregimet gjennom Storting og Regjering. Vi har byråkratisert oss til handlingslammelse. Et annet spørsmål som er like ubehagelig, er om man rett og slett ikke har tilstrekkelig kompetanse.
Er Sande kommune en god nok arbeidsgiver? En god arbeidsgiver, som viser å sette pris på sine arbeidere, får mer ut av dem, beholder dem, og får rekruttering. I Sande i sliter man med å holde på kompetanse, og rekruttert ny. Igjen virker det som om kommunen ikke har en plan. Det må det tas grep. Selv om flere kommuner sliter, så er det få kommuner med slik gjennomtrekk som i Sande.
Kommunen må bli en enda bedre arbeidsgiver, tilby interessante oppgaver og vekstmuligheter for ansatte. Skal oppgaver bli interessante, må vi ha mer selvstyre og ikke bare være underplanutvalg for fylkeskommune og fylkesmann. Dette handler om selvstyre og avbyråkratisering. Det handler også om å ta kampene for Sande, mot fylkeskommune og fylkesmann, som bremser utviklingen i Sande.
(også på trykk i Sande avis og DT)
Statlig autorisert mobbeoffer
I sommer besøkte Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) Norge for å undersøke hvordan det sto til med integrering og toleranse, særlig i etterkant av 22. juli. Deres funn er ikke bare oppløftende men heller urovekkende.
En undersøkelse i regi av Holocaust-senteret tidligere i år viste at 38 prosent av befolkningen mener Israels behandling av palestinerne er sammenlignbar med handlingene til nazistene. 12,5 prosent ga uttrykk for sterke antijødiske holdninger. OSSE-delegasjon mener dette er “urovekkende”, og advarer mot at sterke antiisraelske holdninger kan utvikle seg til en form for antisemittisme.
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen vil ikke kommentere rapporten eller svare på OSSE-kritikken. Som en av de med sterke antiisraelske holdninger er dette dessverre ikke overaskende. Inga Martes manglende involvering bærer imidlertid nesten preg av at Israel og jøder synes å være statlig autorisert som lovlig mobbeoffer. Inga Marte har ofte gått i bresjen mot mobbing og manglede inkludering av grupper i samfunnet. Hennes ærlige engasjement på vegne av mange svake grupper og barn er noe jeg har gitt henne honnør for tidligere, for det kan ingen ta fra henne. I dette tilfellet er hun foreløpig taus. Det kan hun ikke fortsette med som ansvarlig statsråd. Statsrådens manglede ønske til virkelig å ta tak i dette er kanskje like ærlig som hennes engasjement for andre grupper.
Venstreekstremisten Mats Gilbert som også støttet 9/11 terroren (selv om han senere trakk noe av dette tilbake) brukes ofte som sannhetsvitne i når det gjelde Midøsten. Uttalte følgende: OSSE-rapporten ikke er nøytral fordi den amerikanske rabbineren Andrew Baker fra American Jewish Committee var med i delegasjonen. Baker driver ifølge Gilbert med systematisk lobbyvirksomhet for å bygge støtte for Israel. Hans tilnærming står ikke tilbake for nynazistiske konspiratoriske holdninger om at jøder og Israel styrer i det skjulte. Denne delegasjonen har bestått av flere mennesker som kan tenke selv. Han bruker også den teknikk at fordi du er jøde skal du ikke med troverdighet kunne mene noe om jøder og staten Israel. Med en slik tilnærming og hersketeknikk vil jøder i Norge ikke kunne forsvare seg selv eller sitt land med noe troverdighet. Da er det fritt frem for anti-israelere og antisemittismer å spre sitt budskap og holdninger uimotsagt. Som vi ser så er statsråden foreløpig også meget taus.
Det er ingen tvil om at man i Norge, som flere har pekt på er meget ensidig i hvordan man dekker Midøsten-saker. Dette gjør noe med folks holdninger som vi ser i rapporten. Regjeringen preges igjen av dette. Sist så vi dette når Norges utenriksminister kaller håndhevelsen av en FN-godkjent blokade (ved boringen av Estelle), for en kraftig overreaksjon. Det viser manglede forståelse for kontroll av skip, for å hindre våpen til terrororganisasjonen HAMAS. Av alle så bør en som har jobbet med sikkerhet forstå dette behovet. Men her er det venstrepopulismens antiisraelske holdninger som pleies av ministeren. Nettopp slike slagsider og ensidig demonisering av Israel er det OSSE pekte på. Svaret fra regjeringen er da entydig at men ikke vil balansere sitt syn.
Konklusjonen er at alt tyder alt på at denne regjeringen bygger oppunder holdningen om at jøder og Israel er et politisk korrekt mobbeoffer.
Sinte muslimer og vestens naivitet.
Igjen ser vi opptøyer mot vesten, ambassader stormes, diplomater drepes. Hillary Clinton uttalte ”Hvordan kunne dette skje i et land vi hjalp til med å befri, i en by vi hjalp til med å beskytte”. Fordi vi er naive er mitt svar.
Da vi sammen med andre land og FN grep inn i Libya trodde vi at endringene skulle bli til det bedre. Det samme var holdningen da revolusjonen skylte over de arabiske land og det ble kalt ”Den arabiske vår”. Jeg hadde håp men advarte også den gangen. Spørsmålet ingen turte stille var; hvem har regien? For at det var en regi er det ingen tvil om. Det ble gitt datoer når nye opptøy skulle starte. Det er i området antagelig kun en organisasjon som var sterke nok og det er ”Det Muslimske Brorskap”. De betegner seg som islamistisk sosialistisk. Dette kan være en ustabil ideologisk blanding.
En av Det Muslimske Brorskaps viktigste ideologer var Sayyid Qutb. Han er tilhenger av Jihad og mener man kun kan styre etter islam og Sharia. Han gav ut en bok under tittelen Milepæler på veien, som var et politisk manifest for svært selvbevisst og stridbar islam. Qutb hadde hevdet i, I Koranens skygge, at muslimer var bundet til å arbeide og kjempe for å etablere et islamsk miljø over hele jorden, for å fri mennesker fra modernitetens trelldom. Milepæler tok denne saken opp igjen, og skildret hvorfor og hvordan muslimer burde utføre det.
Det neste steget på veien var jihad, en strid mot jahiliyya ((«hedensdommens tid») er et islamsk begrep. I klassisk arabisk tradisjon viser det til den før-islamske tiden, ”uvitenhetens tid”, altså den hedenske tiden da menneskene var uvitende om ”den ene sanne Gud og hans lov” i resten av verden)). Dette jihadet var ikke bare en strid av idéene. I en god verden kunne menneskene overvinnes til islam, men ikke i en jahiliyya. Eit jahili-samfunn tvinger folk til selv å være jahili. Hver norm og ordning i et slikt samfunn, i grunnen hele samfunnets oppbygning, er bygget for å motstå islam og stoppe dens vekst. Det er derfor nødvendig å bruke knusende makt mot disse jahili-samfunnene for å bryte evnen deres og gjøre mennesket fritt. Det, sa Qutb, var ikke bare den eneste mulige løsningen, det var en religiøs plikt som islam og muslimer bar til Gud, som hadde bundet dem til denne veien for hele verdens skyld. Det tredje steget var å etablere islams vei, veien av undergivelse til Gud. Dette målet kunne ikke nåes ved å innføre sharia, som mange tidligere islamister hadde hevdet. Jihadens mål, må istedet være å få hele verden til tilstanden der den godtar at Gud er den eneste ekte maktinnehaveren over mennesket, med en makeløs suverenitet. Da, sa han, ville de neste stegene følge av seg selv. Guds universelle lover ville etableres. En islamsk kultur, som er menneskenes ekte kultur, ville vise seg og skape store forskjeller i den menneskelige tilstanden. Islam skal stå seirende, og mennesket skal få den ekte sannheten.
På denne arven og disse synspunkt har Det Muslimske Brorskap bygget seg opp. Derfor kan jeg si at Vesten var usedvanlige naive når man trodde demokratiet ville blomstre opp i den steinharde islamistiske ideologien. Demokrati og ytringsfrihet kan ikke eksistere eller blomstre i land hvor man anser kun en religion som den rette og at samfunnet må styres etter denne religionen. Demokrati må lærers og næres. Hvor skulle man i disse landene lært det demokratiet vi kjenner her i vesten? Med slike grupper som Det Muslimske Brorskap, hvor skulle demokratiet få næring?
Når vi burde forstått Det Muslimske Broskaps ønsker, mål og at de hadde regien på ”den arabiske våren” burde vesten kanskje holdt seg unna og latt landene selv avgjøre sin skjebne. Det er ikke vår revolusjon og ikke vårt samfunn de ønsker. Selv om mange ville kalle grunnleggeren Hassan Al-Banna moderat, var han radikal på den måten at religionen var det man skulle styre på grunnlag av og ønsket forbud mot alle politiske partier. Kan man da forvente demokrati?
Det er nettopp samrøre mellom islam, styre og poltikk som gjør Midøsten og de Arabiske land til en kruttønne. I et liberalt og åpent demokrati vil den enes ytringsfrihet kunne innebære at den andre fornærmes. Det svarer vi på med samme demokratiske rett til å ytre seg å eventuelt ta avstand fra uttalelsen. Det er derfor igjen flaut å se statsledere beklage at noen bruker ytringsfriheten slik andre ikke liker. Vi skal slå ring om ytringer, selv om vi ikke liker de. Det er der hvor ytringsfriheten begrenses at volden øker. Det ser vi også i dag.
Man må også si at dersom konservative muslimer søker rundt på internett vil man finne mye som de vil si er krenkende. Man kan ikke stenge nettet og begrense frie ytringer av den grunn. Tvert i mot. Denne filmen har ligget ute på youtube i lang tid. Således synes det som om en del muslimske grupper finner akkurat de bilder eller filmer de ønsker, når de vil ha opptøyer mot Vesten. Derfor bør vi ikke unnskylde ytringene, men beklage opptøyene og deres manglende forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Vi reagerer ikke med bomber når bibler brennes.