Inga Marte Thorkildsen har helt rett

På selveste kvinnedagen uttalte ”likestillingsminister” Inga Marte Thorkildsen: ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke”. På mange måter har hun helt rett. Men det er fordi hun måler mennesker og deres verdi kun i forhold til penger og lønn. Her viser sosialismen hvordan din og min verdi fastslås i et sosialistisk samfunn.

Foto: Thomas Olsen

Foto: Thomas Olsen

SV og sosialistene står for et kaldt kalkulatorsamfunn. Det er faktisk ingen som er mer opptatt av å verdsette alt i penger enn nettopp sosialister. Grunnen er enkel; alt som kan verdsettes i penger kan skattlegges. Det er også noe ved hele den sosialistiske ideologi som forutsetter at mennesker måles etter penger. Grunntanken bygger nemlig på at samfunnet er delt i klasser målt etter økonomiske goder. Selv om de ønsker et klasseløst samfunn som de sier, så måler de også dette etter rikdom og eiendom. For å klare å få alle like målt i penger, er fritt marked en styggedom. Det er ikke hva du yter som er viktig men at alle kommer likt ut målt i penger.

Når utgangspunktet er som ovenfor at verdi måles i penger, går man glipp av vesentlige verdier i livet. Kanskje man faktisk går glipp av det viktigste i livet. Hva med verdien for deg og samfunnet ved å være hjemme med barn? Har det ikke verdi å tilbringe tid med sine barn? Er det Inga Marte sitt syn, så synes jeg synd på Inga Marte og hennes barn. For hvem er hun til å si at dette ikke er verdifullt? Hun forfekter et samfunn som er et kaldt og verdiløst kalkulatorsamfunn, når hun sier at det ikke er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. For premissen hennes for å si det og kanskje har rett er at verdi, skal og må, måles i penger. Vi andre har kanskje andre verdier enn kun det å telle penger og sette folk i bås basert deres penger og formue.

Et slikt kalkulatorsyn på samfunnet ser vi gjenspeile den sosialistiske politikken og grunnsynet hele veien. Se for eksempel SV`s holdning til ditt eget hjem. For Sosialistisk Venstreparti og Ap er dette bare et objekt for å skaffe penger til staten, like mye som det er ditt hjem. I tillegg til skatt på egen bolig er SV også tilhenger av eiendomsskatt. Til og med når du skal arve dine foreldre skal staten ha sitt. Ikke nok med at man sitter i en situasjon hvor man har mistet sine foreldre, men eier du ikke penger, så må du selge barndomshjemmet ditt for å betale arveavgift til staten. Dette er hva jeg kaller et kaldt og kynisk kalkulatorsamfunn.

Sosialistene har i sin misunnelse og jakt på folk med penger lett for å glemme at deres politikk ofte rammer alminnelige mennesker. Når sosialistene under et falsk flagg av miljøvern avgiftsbelegger alminnelige familiebiler så hardt, at barnefamilier ikke har råd til å kjøre sikre og miljøvennlig biler når de kjører de kjæreste de har til skolen, så går det i feil retting. Jeg vil ikke ha et slikt samfunn hvor politikere ser på folk og det de eier som skatteobjekter for staten.

Kvinnedagen hva så?

Kvinnedagen 8 mars nærmer seg. Kanskje er det flere enn meg som lurer på verdien av denne dagen. Har norske kvinner blitt så navlebeskuende at de ikke ser hvor kvinnekampen står i dag? Har den gått tilbake til å bli en kommunistisk dag for kvinner på venstresiden slik det begynte i 1909? Jeg må innrømme at jeg har sett noen paroler og begynner å lure på om de venstreradikale kvinnene er i utakt med kvinner flest. 

8 mars

Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller grine, men parolen ja til heltid og 6 timers dag viser hvor navlebeskuende de venstreradikale kvinner har blitt. Skal ikke kvinner kunne jobbe fulltid? Vi har i lang tid jobbet lengere dager og skal velferdsstaten som de også har paroler om bestå, må vi antagelig jobbe mer og ikke mindre. Så denne parolen kunne egentlig like godt vært laget av blondinegruppa på Paradise hotell. Ja en del sier at kvinneyrker er så mye tyngre og at kvinner derfor har høyere sykefravær. Dette er nå tilbakevist, og man ser at kvinner i mannsyrker har høyere sykefravær og menn i kvinneyrker lavere sykefravær. Kvinners fravær følger da ikke type arbeid, men kjønn. Noen snakker om dobbeltarbeidshypotesen. Men denne kan vanskelig forklare alt. For til tross for bedre ordninger og at flere menn også tar sin del av ansvaret så har sykefraværer blant de yrkesaktive kvinnene økt i forhold i 1979 hvor kvinner nok i større grad jobbet dobbelt. Er det da forskjell på menn og kvinner? Har kvinner lettere for å bruke velferdsstatens ordninger enn menn? Om det er forskjell tør venstreradikale kvinner å ta i problematikken? For norske kvinner klarer vel jobbe 8 timer de også?

Nei til porno er også et slagord. Man kan spørre hva de legger i porno. Men er det eksport og eksponering av kvinnekropp så er det bare et tidsspørsmål før kvinnegruppa Ottar erklærer krig mot rosabloggerne. På 70 tallet ropte man 8. Mars om seksuell frigjøring. Kan de leve med at noen bruke denne frigjøringen til å eksponere seg og kroppen. Nå mener jeg ikke først og fremst porno, men alt fra Fotballfrue, Tone Damli til Aylar. Her bruker kvinner seg selv og sin kropp som en eneste stor markedsføringskanal. Er dette umoralsk? Det virker ihvertfall som de venstreradikale kvinner mener de bruker sin frigjøring feil. De ønsker dermed å definere hva frikjøringen bør føre til. Parolen; ”Ja til merking av retusjerte bilder” indikerer kanskje dette. Håper SVs Inga Marte også husker å merke sine bilder om de er retusjert på noen måte. Det jeg reagerer på, er den dobbeltmoralen vi finner blant kvinnene på venstresiden som styrer kvinnedagen.

Når kvinnekamp har blitt nei til EU og nei til retusjerte bilder så har man mistet fokus. Disse venstreradikale BH-brennerne bør kanskje heller fokusere på kvinner som faktisk undertrykkes. Hvor er nei til Hijab? I stedet for rett til jobb med eller uten Hijab som noen ønsker som parole? Hvor er nei til kjønnslemlestelse av jentebarn, i stedet for 6 timers normallarbeidsdag med full lønn? Hvor er styrk kampen mot æresdrap og undertrykking av innvandrerkvinner i stedet for tidene kanskje mest latterlige parole; ”Menns vold mot kvinner er samfunnets ansvar”. Maken til å fraskrive menn som utøver vold eget ansvar. Trodde de skulle stilles til ansvar og ikke skylde på samfunnet jeg! Kanskje bør de venstreradikale kvinnen komme seg ut av kaffelattebarene og fokusere på kvinner i andre land og i Norge som virkelig undertrykkes blant annet av islam.

 

Dødens klasseskille

Det er sjelden jeg kan gjøre hvert ord og hvert punktum en journalist har skrevet til mine ord. Dette er likevel tilfelle i forhold til Synnøve Skeie Fosse sitt innlegg i Aftenposten 29.01-2013. Hun peker på den ubehagelige sannheten at Medier og myndigheter i ferd med å skape et klasseskille i døden. Etter hendelsen i Algerie så har dette også gjort det farligere for Nordmenn. La det være sagt at dette ikke har noe med sorgen og empatien man fortjener når noen dør.

lys 2

Det Fosse peker på er hvordan myndigheter med både statsminister (og kongehus) engasjerer seg i enkelte dødsfall og tragedier. Fosse stiller en rekke spørsmål som egentlig er ubehagelig å svare på. Blant annet: ”Hva bestemmer det offentlige engasjementet? Hvorfor ringte statsminister Jens Stoltenberg til familien til Sigrid Giskegjerde Schjetne i august 2012? Hva har fått to utenriksministre til å engasjere seg i jakten på drapsmannen til Martine Vik Magnussen? Ringer Stoltenberg til alle familier som mister et barn i en krise? Engasjerer utenriksministeren seg personlig i alle saker der norske statsborgere blir utsatt for grove forbrytelser i utlandet? Ville kongefamilien reist på besøk dersom en fiskebåt med fire mann gikk ned utenfor Finnmarkskysten?” Hennes svar er neppe, og jeg tror hun har rett.

Hva med de andre?

Angrepet på Statoil i Algerie er illustrerende. Det har selvsagt en nyhetsverdi og er tragisk at 5 nordmann blir drept i utlandet. Men alle dødsfall og spesielt brå dødsfall er tragisk, trist og kan være traumatisk for de som er nære. I sitt innlegg peker Fosse på at det i Norge er ”rundt 250 overdosedødsfall i året, dobbelt så mange selvmord. 150-200 dør i trafikken, 60 drukner og nesten 300 oljearbeidere er omkommet på jobb siden 1969, åtte av ti av hendelsene større i omfang enn Algerie-terroren dersom vi teller norske ofre. Tusenvis av pårørende som står tilbake uten telefon fra Stoltenberg, uten kronprinsessens medfølende smil eller dronningens tårer”.

Like mye verdt?

Er ikke disse menneskene like mye verdt. Har ikke samfunnet faktisk større ansvar, eller sviktet sitt ansvar overfor disse. Skal de sitte igjen med spørsmålet hvorfor de ikke hører noe fra de høye herrer og kvinner? Selv om det er tragisk med det som skjedde i Algerie så er det snakk om samme antall ungdommer som kanksje blir drept i en eneste bilulykke. Skal da statsministeren stå med dyp stemme med norske flagg i bakgrunnen og proklamere hvor tragisk dette er og utrykke medfølelse. Hvor skal man sette grensen for ”uoffisiell” landesorg på denne måten? Dessverre ser vi at grensen henger samme med medieeksponeringen. En ting er kongedømme som ønsker å ha positivt omdømme. For statsministeren dreier det seg også om å synes som en stødig og empatisk statsminister som folk da vil stemme på. For om det bare er empatien så har han mange telefoner og pressekonferanser foran seg.

Ikke bare Jens

Dette fenomenet er ikke en særnorsk greie. Vi ser stadig analytikere og kommunikasjonsrådgivere snakke om hvordan kriser påvirker valg. Vi kan se litt lenger til vest og hvordan man da diskuterte at Obama kunne sikre seieren i valget etter hvordan han håndterte og engasjerte seg i forhold til stormen som rammet New York området. Etter Utøya kom nok dette hit også, selv om jeg ikke skal gi noen kritikk der. Dette var en nasjonal tragedie. Likevel skal man reserve noe engasjement til nettopp slike tilfeller. Derfor skal man ikke falle for fristelsen til å følge media for å få sine oppslag og slå politisk mynt uansett om sorgen er ektefølt eller ikke. For det er ikke alle som får denne ektefølte ”nasjonale sorgen” men som også trenger den.

Øker faren for terror.

Den måten det offisielle Norge har håndtert terroren i Algerie på øker dessverre faren for at norske interesser og Nordmenn blir mer ettertraktet som terrormål. De som jobber med å forbygge og analysere terroren vet at noe av det viktigste for terrorister er Teateret. De vil ha mest mulig dekning og fokus. Jo mer spektakulært og jo mer støy, fokus, uro, engasjement og mediefokus jo bedre.  Terrorister ønsker fokus på sin sak og gruppe. Dette kaller terroranalytikere ”teateret”. I denne saken ble Statsministeren terrorgruppens hånddukke og gav mer teater i Norge enn de nok trodde de skulle få. Dessverre er det nok nå en og annen terrorist som tenker at; når fem drepte nordmenn gir slikt fokus og engasjement fra en statsminister, hvor mye vil ti ganger så mange skape av oppslag, engasjement og ”teater”. Hvor lammet og sjokkert vil Norge bli av en større handling? Norge har nå dessverre den siste tid opplevd det mange andre land har lidd unner i flere år, nemlig reel terror og terrorfare. England med IRA m.f, Spania med ETA, Israel med HAMAS, Tyskland med Rød terror (RAF), Russland med terror fra sorte enker mv. har levd med dette lenge. Derfor har mindre terrorhandlinger også mindre effekt der også.

Når statsministeren legger listen der, eller på den måten han nå gjør så bruker han opp sin rolle. Tenk etter; Hvorfor husker alle at King Olav tok trikken? Han gjorde det en gang som et signal. Jeg håper vår neste statsminister tenker på dette og tar en aktiv holdning til dette i stedet for å løpe etter blitzlys i sorgen.

 

Hver gang vi griner

Jeg innrømmer det. Det er kanskje teit, men jeg er piss lei alle nyheter om grining i programmet ”Hver gang vi møtes”. Dette overfølsomme overnære møtet mellom overfølsomme artister. I et samfunn hvor nyheter dreier seg like mye om rosabloggere og Linni Meister, som terroraksjoner og sult, må jo en artist som griner selge. Programmet burde jo ”hete hver gang vi griner”. 

Tåre

Joda programkonsept hvor artister møtes og tolker hverandres sanger kan være flott det. Andre steder kaller man det å covre og dette ble tidligere ofte forbundet med å hærpe originalversjonen. Personlig er jeg skeptisk til coverlåter da det er reproduksjon av noe som andre har jobbet for og skapt. Det er ikke noe av deg i en låt du har kopiert. Likevel finnes det kanskje covrede versjoner som kanskje er vel så bra som originalen. Så la gå.

Likevel er jeg altså piss lei disse nyhetene og artistene som hyler og gråter over å høre sine egne låter covret av andre. Siden tøffe Vinnie  gråt og fortalte gråtkvalt om sin gråting, har dette blitt politisk korrekt. Ikke vet jeg om det er hypingen av Vinnies tolkning av sommerfugl i vinterland (som jeg må innrømme var bra), med påfølgende suksess og ny vår for to artister som driver frem tårene. Kanskje er tårene ekte glede over at ”jeg  som artist” ,med disse tårer selger mer. Kanskje er tårene ekte fordi man grafser så ned i et menneskes mørke kroker at det faktisk er til å grine av. Sosialpornografi og intimtyranni, er andre ord man bruker når man snakker om den kulørte pressen.

Min følelse er at det har blitt kulturellt og politisk korrekthet over å gråte i dette programmet. Det er liksom slik at vi alle er så kulturelle og så kunstneriske at det er ikke til å forstå, og når noen forstår så er det så flott at jeg må grine, spesielt om jeg føler noen forstår at jeg forstår , de har forstått det. Samtidig er det liksom følelsen at det er bare de som forstår det. Vi som er så kulturelle og har jobbet oss gjennom både rødvin og piller, oppturer og nedturer. Nei kanskje ikke livet til artister er stort annerledes enn for mange andre. Livet er oppturer nedturer og utfordringer som må mestres. Når fokuset er mer på dette enn musikken så kunne man etter min mening heller sende live-bilder fra et jenteforspill i en venninneklubb, hvor man over noen flasker vin betror seg og irriterer seg, gråter, kjefter, og legger frem intriger, mimrer over begravde stridsøkser, nye vennskap osv osv.

Greit nok. Noen vil se på dette. En slags sexløs og voksen kulturversjon av Paradise Hotell. Likevel hvorfor er dette nyheter? Mens revolusjoner pågår, Afrika jobber seg opp økonomisk, terroraksjoner pågår, politikere diskuterer fremtiden, pensjon forsvinner som dugg for solen, drap skjer, folk får ikke behandlingen de skal ha, kommuner må kutte i sine tilbud, korrupsjonssaker pågår, skole- Norge sliter fortsatt, osv. I alt dette er tårer fra artister stadig tilbakevendende og fast oppslag i nyhetsbildet. Dette er altså stadig viktignokk til å ta spaltemeter på bekostning av andre nyheter. Jeg sier det igjen: Jeg er piss lei av denne nyheten.

Har noen en plan?

Som politiker i en bygd med mye skog og landbruk, kjenner man godt til uttrykket; mellom barken og veden. Det er akkurat der Sande nå synes å befinne seg. Sande klarer nemlig ikke å behandle planer og byggesaker, og det politiske flertallet synes ikke å ha en klar plan for å løse dette.

På grunn av alvorlig bemanningssvikt på plan og byggesaker i kommunen, har kommunen hittil tapt gebyrinntekter på 225 000 i forhold til budsjett. Rådmannen har kommet med klare varsler om at økonomisk uværet er på full vei innover bygda. Da er slik svikt i inntekten ikke bra

Spørsmålet i det videre er hva som er årsak og hva som er symptom. Det virker ikke som om kommunen og ordfører egentlig har funnet ut dette. Da er det ikke lett å foreskrive riktig medisin. Vi ser i tillegg at kommunen nok en gang har måtte utsette sitt planarbeid. Fylkeskommunen mente planprogrammet har vesentlige mangler og fylkesmann Fylkesmannen mener planen er upresis og forbeholder seg rett til nye innspill og eventuelle innsigelser. Fasiten er uansett at ting ikke går etter planen i Sande. En god arealplan kombinert med en JA-holdning kunne fått bygge og plansakene igjen til komme i en god flyt. Hvor ting er i god flyt vil også folk ønske å jobbe og arbeidspresset senkes. Det er fristende også å stille spørsmålet om det er slik at det er alle planer pålegg og innsigelser fra fylkesnivå, som gjør at Sande ikke kommer noen vei med sine planer og byggesaker. Svaret kan bli ubehagelig for det politiske flertallet, som har ønsket dette planregimet gjennom Storting og Regjering. Vi har byråkratisert oss til handlingslammelse. Et annet spørsmål som er like ubehagelig, er om man rett og slett ikke har tilstrekkelig kompetanse.

Er Sande kommune en god nok arbeidsgiver? En god arbeidsgiver, som viser å sette pris på sine arbeidere, får mer ut av dem, beholder dem, og får rekruttering. I Sande i sliter man med å holde på kompetanse, og rekruttert ny. Igjen virker det som om kommunen ikke har en plan. Det må det tas grep. Selv om flere kommuner sliter, så er det få kommuner med slik gjennomtrekk som i Sande.

Kommunen må bli en enda bedre arbeidsgiver, tilby interessante oppgaver og vekstmuligheter for ansatte. Skal oppgaver bli interessante, må vi ha mer selvstyre og ikke bare være underplanutvalg for fylkeskommune og fylkesmann. Dette handler om selvstyre og avbyråkratisering. Det handler også om å ta kampene for Sande, mot fylkeskommune og fylkesmann, som bremser utviklingen i Sande.

(også på trykk i Sande avis og DT)

Statlig autorisert mobbeoffer

I sommer besøkte Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) Norge for å undersøke hvordan det sto til med integrering og toleranse, særlig i etterkant av 22. juli. Deres funn er ikke bare oppløftende men heller urovekkende.

En undersøkelse i regi av Holocaust-senteret tidligere i år viste at 38 prosent av befolkningen mener Israels behandling av palestinerne er sammenlignbar med handlingene til nazistene. 12,5 prosent ga uttrykk for sterke antijødiske holdninger. OSSE-delegasjon mener dette er “urovekkende”, og advarer mot at sterke antiisraelske holdninger kan utvikle seg til en form for antisemittisme.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen vil ikke kommentere rapporten eller svare på OSSE-kritikken. Som en av de med sterke antiisraelske holdninger er dette dessverre ikke overaskende. Inga Martes manglende involvering bærer imidlertid nesten preg av at Israel og jøder synes å være statlig autorisert som lovlig mobbeoffer. Inga Marte har ofte gått i bresjen mot mobbing og manglede inkludering av grupper i samfunnet. Hennes ærlige engasjement på vegne av mange svake grupper og barn er noe jeg har gitt henne honnør for tidligere, for det kan ingen ta fra henne. I dette tilfellet er hun foreløpig taus. Det kan hun ikke fortsette med som ansvarlig statsråd. Statsrådens manglede ønske til virkelig å ta tak i dette er kanskje like ærlig som hennes engasjement for andre grupper.

Venstreekstremisten Mats Gilbert som også støttet 9/11 terroren (selv om han senere trakk noe av dette tilbake) brukes ofte som sannhetsvitne i når det gjelde Midøsten. Uttalte følgende: OSSE-rapporten ikke er nøytral fordi den amerikanske rabbineren Andrew Baker fra American Jewish Committee var med i delegasjonen. Baker driver ifølge Gilbert med systematisk lobbyvirksomhet for å bygge støtte for Israel. Hans tilnærming står ikke tilbake for nynazistiske konspiratoriske holdninger om at jøder og Israel styrer i det skjulte. Denne delegasjonen har bestått av flere mennesker som kan tenke selv. Han bruker også den teknikk at fordi du er jøde skal du ikke med troverdighet kunne mene noe om jøder og staten Israel. Med en slik tilnærming og hersketeknikk vil jøder i Norge ikke kunne forsvare seg selv eller sitt land med noe troverdighet. Da er det fritt frem for anti-israelere og antisemittismer å spre sitt budskap og holdninger uimotsagt. Som vi ser så er statsråden foreløpig også meget taus.

Det er ingen tvil om at man i Norge, som flere har pekt på er meget ensidig i hvordan man dekker Midøsten-saker.  Dette gjør noe med folks holdninger som vi ser i rapporten. Regjeringen preges igjen av dette. Sist så vi dette når Norges utenriksminister kaller håndhevelsen av en FN-godkjent blokade (ved boringen av Estelle), for en kraftig overreaksjon. Det viser manglede forståelse for kontroll av skip, for å hindre våpen til terrororganisasjonen HAMAS. Av alle så bør en som har jobbet med sikkerhet forstå dette behovet. Men her er det venstrepopulismens antiisraelske holdninger som pleies av ministeren. Nettopp slike slagsider og ensidig demonisering av Israel er det OSSE pekte på. Svaret fra regjeringen er da entydig at men ikke vil balansere sitt syn.

Konklusjonen er at alt tyder alt på at denne regjeringen bygger oppunder holdningen om at jøder og Israel er et politisk korrekt mobbeoffer.

 

Sinte muslimer og vestens naivitet.

Igjen ser vi opptøyer mot vesten, ambassader stormes, diplomater drepes. Hillary Clinton uttalte ”Hvordan kunne dette skje i et land vi hjalp til med å befri, i en by vi hjalp til med å beskytte”. Fordi vi er naive er mitt svar.

Da vi sammen med andre land og FN grep inn i Libya trodde vi at endringene skulle bli til det bedre. Det samme var holdningen da revolusjonen skylte over de arabiske land og det ble kalt ”Den arabiske vår”. Jeg hadde håp men advarte også den gangen. Spørsmålet ingen turte stille var; hvem har regien? For at det var en regi er det ingen tvil om. Det ble gitt datoer når nye opptøy skulle starte. Det er i området antagelig kun en organisasjon som var sterke nok og det er ”Det Muslimske Brorskap”. De betegner seg som islamistisk sosialistisk. Dette kan være en ustabil ideologisk blanding.

En av Det Muslimske Brorskaps viktigste ideologer var Sayyid Qutb. Han er tilhenger av Jihad og mener man kun kan styre etter islam og Sharia. Han gav ut en bok under tittelen Milepæler på veien, som var et politisk manifest for svært selvbevisst og stridbar islam. Qutb hadde hevdet i, I Koranens skygge, at muslimer var bundet til å arbeide og kjempe for å etablere et islamsk miljø over hele jorden, for å fri mennesker fra modernitetens trelldom. Milepæler tok denne saken opp igjen, og skildret hvorfor og hvordan muslimer burde utføre det.

Det neste steget på veien var jihad, en strid mot jahiliyya ((«hedensdommens tid») er et islamsk begrep. I klassisk arabisk tradisjon viser det til den før-islamske tiden, ”uvitenhetens tid”, altså den hedenske tiden da menneskene var uvitende om ”den ene sanne Gud og hans lov” i resten av verden)). Dette jihadet var ikke bare en strid av idéene. I en god verden kunne menneskene overvinnes til islam, men ikke i en jahiliyya. Eit jahili-samfunn tvinger folk til selv å være jahili. Hver norm og ordning i et slikt samfunn, i grunnen hele samfunnets oppbygning, er bygget for å motstå islam og stoppe dens vekst. Det er derfor nødvendig å bruke knusende makt mot disse jahili-samfunnene for å bryte evnen deres og gjøre mennesket fritt. Det, sa Qutb, var ikke bare den eneste mulige løsningen, det var en religiøs plikt som islam og muslimer bar til Gud, som hadde bundet dem til denne veien for hele verdens skyld. Det tredje steget var å etablere islams vei, veien av undergivelse til Gud. Dette målet kunne ikke nåes ved å innføre sharia, som mange tidligere islamister hadde hevdet. Jihadens mål, må istedet være å få hele verden til tilstanden der den godtar at Gud er den eneste ekte maktinnehaveren over mennesket, med en makeløs suverenitet. Da, sa han, ville de neste stegene følge av seg selv. Guds universelle lover ville etableres. En islamsk kultur, som er menneskenes ekte kultur, ville vise seg og skape store forskjeller i den menneskelige tilstanden. Islam skal stå seirende, og mennesket skal få den ekte sannheten.

På denne arven og disse synspunkt har Det Muslimske Brorskap bygget seg opp. Derfor kan jeg si at Vesten var usedvanlige naive når man trodde demokratiet ville blomstre opp i den steinharde islamistiske ideologien. Demokrati og ytringsfrihet kan ikke eksistere eller blomstre i land hvor man anser kun en religion som den rette og at samfunnet må styres etter denne religionen. Demokrati må lærers og næres. Hvor skulle man i disse landene lært det demokratiet vi kjenner her i vesten? Med slike grupper som Det Muslimske Brorskap, hvor skulle demokratiet få næring?

Når vi burde forstått Det Muslimske Broskaps ønsker, mål og at de hadde regien på ”den arabiske våren” burde vesten kanskje holdt seg unna og latt landene selv avgjøre sin skjebne. Det er ikke vår revolusjon og ikke vårt samfunn de ønsker. Selv om mange ville kalle grunnleggeren Hassan Al-Banna moderat, var han radikal på den måten at religionen var det man skulle styre på grunnlag av og ønsket forbud mot alle politiske partier. Kan man da forvente demokrati?

Det er nettopp samrøre mellom islam, styre og poltikk som gjør Midøsten og de Arabiske land til en kruttønne. I et liberalt og åpent demokrati vil den enes ytringsfrihet kunne innebære at den andre fornærmes. Det svarer vi på med samme demokratiske rett til å ytre seg å eventuelt ta avstand fra uttalelsen. Det er derfor igjen flaut å se statsledere beklage at noen bruker ytringsfriheten slik andre ikke liker. Vi skal slå ring om ytringer, selv om vi ikke liker de. Det er der hvor ytringsfriheten begrenses at volden øker. Det ser vi også i dag.

Man må også si at dersom konservative muslimer søker rundt på internett vil man finne mye som de vil si er krenkende. Man kan ikke stenge nettet og begrense frie ytringer av den grunn. Tvert i mot. Denne filmen har ligget ute på youtube i lang tid. Således synes det som om en del muslimske grupper finner akkurat de bilder eller filmer de ønsker, når de vil ha opptøyer mot Vesten. Derfor bør vi ikke unnskylde ytringene, men beklage opptøyene og deres manglende forståelse for demokrati og ytringsfrihet. Vi reagerer ikke med bomber når bibler brennes.

 

Punktum Breivik

Endelig falt dommen mot Norges verste massedrapsmann. Denne dommen ser ut til å bli stående og blir kanskje historiens viktigste førsteinstansdom. Ingen var overasket over at han blir dømt, spørsmålet var til hva. Jeg mener dom på forvaring slik retten kom til var det eneste rette. Noe av det som var kontroversielt ved dommen var oppgjøret med rettspsykiatrien.

Dommen mot Breivik var et verdig og kraftig punktum. Mannen ble dømt og kan med denne dommen i realiteten bli sittende inne til han kommer ut i kiste. En ting er straffen som ble 21 år. Den andre delen er vernet samfunnet skal ha mot denne mannen. Hensynet til å verne samfunnet kan gjøre at han aldri slipper ut i det samfunnet han hater så inderlig. Det er nok like greit. Noen spekulerer i om han vil slippe ut. Han har kanskje selv angitt tidligste dato som følger av hans manifest, nemlig 2083.

Det var hensynet til tilregnelighet det var knyttet mest spenning til. Jeg har tidligere på denne bloggen tatt til orde for og argumentert hvorfor jeg mener han er tilregnelig. Her er dommen knusende overfor rettspsykiaterne Huseby og Sørheim. Her har domstolene nå tatt tilbake makten fra psykiatere. Det var på høy tid og helt nødvendig. Da Ny Alminnelig Straffelov ble behandlet i 2005 jobbet jeg som justispolitisk rådgiver for FrPs stortingsgruppe. Dette var 6 år før Breivik.

Da skrev vi i innstillingen: ”Disse medlemmer er enig i at man i utgangspunktet ikke bør straffe mennesker som er syke og utilregnelige. Dette henger sammen med at det er den forbryterske (onde) vilje man ønsker å straffe. Den som ikke vet hva han gjør, kan dermed ikke tillegges noen slike onde hensikter, og i forhold til disse vil man ha andre virkemidler og reaksjoner. Disse medlemmer mener at det kan synes som en har hatt en utglidning i retning av at personer anses som psykotiske og at man derfor ikke kan benytte straff. Disse medlemmer ønsker ikke noen videre utglidning i forhold til tilregnelighetsspørsmål. Disse medlemmer mener det videre er viktig at norske dommere ikke bare blir passive videreformidlere av det leger og rettspsykiatere fremfører, men også selv utøver en viss kritisk tilnærming i forhold til disse profesjonene. Et overordnet mål må være at også samfunnets krav på trygghet skal ivaretas”.

Jeg vil gi honnør til Oslo tingrett som definitivt har fulgt opp de merknader FrP her hadde. Tilregnelighetsspørsmålet er ikke lenger et psykologisk diagnostisk spørsmål, men er igjen et juridisk begrepet lik jeg mener det skal være. En videre utglidning ville gjort dommere overflødig og satt rettstaten i fare ved at den ble styrt av et knippe psykologer. Vi så i denne saken hvor galt det kunne går. Som noen sa; Hva om vi ikke fikk den andre rapporten? Jeg håper disse modige og dyktige dommere i tingretten fortsatt ville brukt sin sunne fornuft. For meg så virker det som om Huseby og Sørheim hadde en egen misjon med rapporten ved å stemple han og han meninger som sinnsyke. Dette synes mer som sosialpsykologi enn psykologi. Ikke hørte han stemmer eller lignende, ikke var han bevistløs og i sin egen verden. Han var kynisk og ond. Ondskap er ikke sinnsykt selv om vi i dagligtale gjerne bruker det begrepet. Jeg reagerte sterkt på rapporten da den syntes å ta utgangspunkt i at en hvit nordmann fra Norge burde vite bedre. Det grenser til rasisme. Vil de da stemple Jihadiseter som sinnyke også? Eller vil de da ta utgangspunkt i at man ikke kan regne med annet fra islamister? De tar for stort utgangspunkt i samfunnet og kultur når de definerer sinnssykdom. Det er en skummel holdning. At de mente han var paranoid når han tror politiet er ute etter ham og overvåker er tragikomisk. Om man planlegger slikt er det unaturlig  å ikke tenke slikt. Derfor er jeg glad retten tok et oppgjør med disse rettspsykiaterne og strippet de for enhver troverdighet.

En del mener likevel at Breivik burde blitt ansett som sinnsyk. De mente at å anse ham som tilregnelig er å akseptere meningene hans. De mener jeg har misforstått grovt. Det man har gjort er faktisk å ansvarliggjøring ham for de tanker han står for. Det er ikke sinnsykt å mene at man skal ta liv av folk for å få sin meining igjennom, men det er noe samfunnet ikke aksepterer.

Ingen av partene ønsker å anke dommen. Dermed blir det et endelig punktum. Niks mer sirkus Breivik. Det er alle glade for. Kanskje bortsett fra pressen. For de som ropte om at rettsaken ikke skulle bli et talerør for Breivik har vært hans eneste talerør og sirkushester. De har gjengitt ord for ord og i tillegg lagt til sin dramaturgi. Jeg er glad jeg slipper å gjenoppleve den delen. Jeg tror vi hadde hatt mer igjen og mindre sirkus dersom rettsaken i sin absolutte helhet hadde blitt overført på NRK uten en eneste kommentar. Det ville være mer troverdig og verdig for ettertiden. For som en av AUFerne som fulgte saken de første dager sa; Det var drit kjedelig. Det er nettopp det en rettsak er, et nøkternt oppgjør med en lovbryter. Det finnes ikke mer sirkus enn media lager. En domstol er aldri et politisk talerør, men en klarlegging av faktum og vekting av juridiske argumenter. Av den grunn er jeg stolt av den Norske rettstaten.

Det er mange helter fra Utøya, men hvorfor ingen politifolk?

Det er ingen tvil at mange viste seg fra sin beste side med mot og handlekraft den tragiske dagen 22/7. Det er likevel grunn til å spørre om hvorfor ingen av de var politifolk. Eller for å korrigere med en gang, det var en politimann som var en helt. Det var Trond Berntsen, han var ikke i tjeneste, men en av de første som ble drept. I dag fikk vi noen svar på hvorfor ingen andre politifolk var helter ved Utøya.

Dette spørsmålet har gnaget meg siden hendelsen i fjor, men spørsmålet har vært så ømtålig at ingen, inkludert jeg, ville skrive om det, før nå. Hanne Skartveit var kanskje den første som våget å pirke i dette i sin kronikk ”Den menneskelige faktor”. Systemet som kritiseres består av mennesker. Mennesker med forskjellige oppgaver, skolering og kompetanse. Skartveit illustrerte dette  ved å vise til at politiet beordrer profesjonelle ambulansefolk å holde seg unna, mens folk flest drev livredning i vannkanten uten skuddsikre vester eller noe utstyr. De gjorde det nødetatene burde, og skulle gjort.

Mange sier at det er lett å si at man skulle handle annerledes i etterkant, og at ”folk ble satt i en situasjon som var utenkelig” osv. Men hvorfor var det lettere for sivile å gjøre det rette, enn for politiet? 22. Julikommisjonen har nå avslørt feilvurdering etter feilvurdering. Vurderinger både fra øverste hold, og fra de som kom på stedet. Jeg har spurt meg mange ganger. Hadde jeg klart å stå på stranda med skuddsikker vest og maskinpistol, og høre skudd etter skudd hvor man vet ungdom blir drept? Jeg finner valget å stå der, mer unaturlig enn valget å få tak i første båt og komme seg ut. Og jeg har ikke en gang vært i forsvaret og er ingen helt. I tillegg var dette stikk i strid med rutiner for politiet ved ”skyting pågår”. Politiet skal da ut og uskadeliggjøre, eller arrestere, ikke sikre plassen rundt. Unngå flere drepte er første prioritet.

Min bror som selv var ved Høyblokken på jobb, sa en gang at Breivik egentlig har mer til felles med en ”skoleskyter” enn en terrorist. Den mobbede forsmådde som tar hevn på samfunnet som ikke har gjort ham så vellykket som han ønsker, eller samfunnet krever. Jeg er enig i det. Man sier politiet ikke har tenkt slike senario som utøya. Men har de tenkt på skoleskytinger. Vi har, takk gud, vært skånet for det. Men i Finnland og USA har vi sett slike tragiske hendelser. Ville politiet ved en slik hendelse blitt stående på utsiden av skolen og sikret området rundt, mens en desperado gikk rundt å skjøt ungdommer? Jeg neket å tro det. Derfor finner jeg det utrolig at politiet ikke handlet annerledes ved utøya 22/7. Forskjellen på en slik hendelse på en skole og på Utøya er egentlig liten. Det er noen hundre meter vann i stedet for f.eks en vei i mellom. Vi vet nå at det ville vært gjort på minutter for politiet som kom til stedet å skaffe eller rekvirere en båt. De ble tilbudt det og takket nei til flere, inklusiv et landgangsfartøy (Torbjørn). Dette er feil vurderinger i mange ledd, som førte til en uakseptabel tidsbruk for politiet. Jeg håper ikke politiet står å klør seg ett eller annet sted på samme måte, om noe slikt skulle skje på en skole. For slike senario må man ha vært gjennom på Politihøyskolen. Noe annet bør føre til avgang av diverse ansvarlige for politiets utdanning. Så folks påpeking om at man ikke kan stille krav til bedre avgjørelser og handling hos politiet, når vanlig folk på campingen holdt hodet kaldt, og risikerte livet for ungdommen holder rett og slett ikke. De som man ikke kunne forlange det av ble helter, og de som skulle være lært opp til å håndtere kriser leverte ikke. Det er den harde fakta etter 22/7.

Selv om jeg er kritisk og finner politiets handlemåte mildt sagt kritikkverdig er jeg ikke tilhenger av å saksøke staten. Mange kunne vært reddet om politiet hadde handlet annerledes og fornuftig. Men det er like vell kun en som er ansvarlig for også disse ungdommens død, det er IKKE politiet men Breivik. Det må vi ikke miste fokus på, selv etter en så knusende rapport. Det er ikke deres feil at ungdommen ble drept, det er Breivik.

Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Neste spørsmål for meg hvorfor ble det slik. Hvorfor leverte ikke politiet denne dagen. Hvorfor sviktet nesten alt av vurdering hos politiet. Her kommer vi over på det politiske ansvaret. Ansvaret Jens Stoltenberg sier han tar. For det første har politiet i stadig større grad blitt et ”sosionompoliti” hvor Niels Christie og kriminologi er mer relevant enn å trene på skarpe oppdrag. Det store mantra er forebygging, og det er viktig nok det. Vi kan dog ikke forebygge alt, aller minst syke enkeltmennesker. Da må vi kunne håndtere skarpe situasjoner, og trene på å holde hodet kaldt når kulene suser, bokstavelig talt. Politiet er som brannvesenet, de skal løpe inn når alle andre løper ut. Vi har blitt så selvgode og at vi tar lite seriøst. Slike hendelser som 22/7 er absolutt ikke utenkelig. Vi må bare løfte blikket ut av vår lille oljemarinerte trygge sandkasse. Jens Stoltenberg har fått det politiet han har bestilt og bedt om. Et politi som ikke fungerer når det virkelig gjelder. Helt riktig er det dog ikke. For Jens og regjeringen har ikke villet betale for det man bestiller. Arne Johannessen og flere i opposisjonen har påpekt dette. Det har blitt avfeid og dessuten umulig på grunn av handlingsregel. Vi kunne ikke kjøpe flere helikopter, nødnett ble for dyrt så det ble utsatt gang på gang, vi har ikke råd til moderne elektronikk i politibilene, politiet er underbemannet og får for lite trening. Bare det at man ikke har fått på plass et nødnett som alt er vedtatt bør være nok til at de ansvarlige for dette bør stille seg i kø på NAV. Jeg og flere savnet at noen tok ansvar og ledelse men hvordan f… skal man det når man knapt får pratet sammen? Dette tar Jens ansvar for? Politihelikopterberedskapen fungerte ikke, Jens sa at nå er den på plass, men da politiet i Buskerud trengte den i sommer var den fortsatt ikke i tråd med stortingets forutsetning. Tar du ansvar for det Jens? Som Per Sandberg sier, hadde dette vært en mindretallsregjering måtte den gått av bare på det ene forholdet. De har ikke fulgt opp det de skulle og burde. Den som hadde det tyngste ansvaret Storberget, gikk av selv. Det står det mer respekt av en de som sier de tar ansvar, men fortsatt sitter i gode skinnstoler.

Jeg er ikke den som roper etter avgang for de som her har ansvar og kunne påvirket det som går galt. Men når jens sier han tar ansvar samtidig som kommisjonen sier det haster er det rart intet har skjedd. Denne kritikken kom ikke overaskende, selv for Jens. Regjeringen har hatt et budsjett og et revidert budsjett å vise handling på. Likevel er det ingen satsing på politiet men en framskrivning av samme situasjon. Regjeringen har ikke bestilt et nytt og bedre politi slik de burde, de har bare betalt litt av regningen som lå der fra før. Dette er ikke godt nok, og lover ikke bra for å virkelig vise og ta ansvar. Noe ytterligere politisk ansvar vil vi neppe se, for den som har og selv påtar seg ansvaret heter Jens Stoltenberg og sitter trygt som statsminister, inntil folket mener han ikke bør det. Slik sett har vi alle et ansvar når vi går og stemmer eller lar være. Vi får de politikere og regjering vi ber om (eller flertallet), de får det politiet og den politiutdannelsen de ber om. Vi alle har fått det vi ber om og det fungerte ikke når en person ville ramme vårt samfunn. Vi må nå slutte å tro på Gro Harlem Brundtland sin floskel at det er typisk Norsk å være god (når det gjelder) og stikke fingere i jorda og brette opp ermene. Det er en ubehagelig sannhet for oss alle.

 

Denne bør også leses i forbindelse med dette innlegget. http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10054116

Ordets makt

Den siste tiden har det rast en debatt rundt Karpe Diem og deres tekster. Spesielt teksten der de oppfordrer til å tenne på en FpUer. Av en del journalister og på venstresiden har de blitt kalt Norges viktigste band. Nå ber de om å ikke bli tatt seriøst.

Men deres ord har makt for deres fans. Det er opp til de om de fortsatt vil snakke om vold eller forsoning.

Jeg er ytringsfrihetsfundamentalist så jeg mener folk må få ytre seg og si hva de mener. Men da må de også selv stå for det og tåle kritikken etterpå. Det gjelder både meg selv, Karpe Diem, Lars Vaular og Gatas Parlament. I sitt svar på kritikken prøver Karpe Diem å mistenkeliggjøre kritikerne ved å si at man heller burde gå til politiet enn pressen. For personer som er for ytringsfrihet, men vil kritisere ytringer er det nettopp aviser som er adressat og ikke politiet.

Denne buketten av artister er idol for mange unge som ser opp til de og lytter til de. Derfor er det synd de blir hauset opp som toleransens apostler. Er de spesielt tolerante fordi en hindu og muslim kan lage band sammen? Hvor man må være spesielt tolerant for det så har vi noen utfordringer foran oss her i landet. Karpe Diem sang i 2008 om å tenne på og drepe ungdomspolitikere. Sjelden i hverken sang eller bøker har oppfordringen til vold og drap på navngitte politikere eller en ungdomsorganisasjon vært så klar. De er spesifikke på hvem de vil ramme. Vaular ser for seg at noen skyter Siv Jensen og Karpe Diem ville helle bensin og tenne på en FpUer og drepe Carl I Hagen. Karpe Diem ble lei seg når noen sa de ikke burde opptrådt under minnemarkeringen 22/7. Jeg blir trist og lei meg av at de vil drepe mine venner og ungdom i FpU. Hadde de hatt baller, noe de innrømmer de ikke har i sin egen sang, ville de beklaget teksten og sagt de ikke ville spille låta igjen. Teksten beskriver nemlig det verste man kan gjøre. Ramme de unge som kjemper for demokrati og bruker demokratiske virkemiddel. Hvordan ville folk reagert om noen sang om å tenne på en AUFer? Eller er noen politisk ungdom mer eller mindre verdt enn andre?

Karpe Diem sier også i sitt tilsvar et man skal ikke ta tekstene bokstavelig. Ja hva er da meningen, at man ønsker FpUere døde eller smerte. Si hva dere mener da i stedet for å si hva dere ikke mener. Som nevnt over skal dette bandet av media vært fremhevet som viktige. Nå har de selv sagt at de ikke er det. Vi skal ikke ta det de synger seriøst. Deres tekster er da  bare en rekke ord som skal virke kult og gi kred i miljøet. Men er det kult etter 22/7 å synge om slikt? Eller har de en politisk mening men skammer seg over virkemidlene når noen begynte å drepe ungdom som var politisk. Kanskje bør vi skille ting som er sagt før og etter forrige sommer, men de må det gjelde alle. Jeg har sikkert sagt mye som ikke er bra men jeg kan da også beklage det i så fall. Det er den voksne veien.

I stedet for å skrive en politisk forsvarstale for Karpe Diem burde kanskje pressen spurt Eskild Pedersen hva han synes om sanger som beskriver drap på politisk ungdom. Som leder og ansvarlig for en politisk ungdomsorganisasjon hvor mange politisk aktive ungdom ble drept, bør han kunne sette seg inn i hvordan det kan føles når noen har like tekster. Tar du du nå avstand fra Karpe Diems tekstene Eskild, eller er det forskjell på din ungdom og annen ungdom? VGs anmeldelse av Karpe Diems konsert på Øya får et komisk skjær når anmelderen (Stein Østbø) er en av de som ropte høyest i hylekoret mot Plumbo etter Mokamann. En slik klønete uttalelse i fylla er for han langt verre enn å synge om drap på politisk ungdom. Kanskje bør han revurdere sine verdier? Østbø har ordet i sin makt og kan bruke den til å si at det ikke er kult å synge om drap på politisk ungdom, men gjør det motsatte og forvarer gruppen.

Lengst går egentlig Gatas parlament. Disse er også helter blant venstreorientert ungdom. De har også spilt på Utøya året før terroren. De kalles også spissformulerte. Skal vi ikke ta de bokstavelig eller seriøst heller? Skal vi ikke ta det seriøst når de går fra ord til handling og forsøkte samle inn penger til attentat på George W Bush? De gikk fra å synge om å drepe en president til å starte innsamling for å få noen til å gjøre det. Akkurat som breivik ville drepe vår statsminister Jens Stoltenberg. Er dette fortsatt helter etter 22/7? Det som stoppet dem fra å samle inn var at sveitsiske banker nekter de å åpne konto fordi de tilhørte en ekstremistisk gruppe (Gatas Parlament). Elling «Batman Zedong» Øgrim Borgersru har lenge vært aktiv i rød ungdom og stått på stortingsvalgslisten for Rødt. Siden vi ikke skal ta slike artisters ”kunst” alvorlig skal vi kanskje ikke ta deres politiske meninger alvorlig heller?

Da jeg skrev i minneprotokollen etter de som ble drept 22/7 skrev jeg at de som ble drept var demokratiets riddere. Med det mente jeg at man skal gi honnør til ungdom som gir mye av sin ungdomstid til politikken. Jeg er rykende uenig i det meste de står for, men politisk aktiv ungdom ønsker å bruke demokratiet og slå ring om det. Syng gjerne om å helle bensin på meg og tenn på, men ikke ungdommen som er demokratiets og Norges fremtid, uavhengig av parti. Jeg skal tåle det, men spar ungdommen for det. Det var en grunn at så mange også fra FpU følte bunnløs sympati med AUF etter 22/7, de har nemlig samme interesse og jobber for demokrati og kan identifisere seg med annen politisk ungdom. Empati kalles det.

Jeg merker meg i dag at Aps Knut Storberget i dag snakker om å forebygge slike hendelser som vi så 22/7. Han har et poeng og vi må alle gå i oss selv. Ting vi kunne si og  språkbruken før og etter denne datoen er kanskje annerledes. Kanskje bør den også være det. Storberget mener ekstremisme begynner i barndommen og ungdommen. Kanskje har han et poeng. Hvordan kan samfunnet skape en person som breivik. En som tror at å skyte egne borgere og barn er en nødvendighet og på sikt akseptabel handling? Kanskje begynner det med ord. Å oppfordre til drap, og gjøre politiske drap kult er da en skummel vei å gå. For det er ikke lenger kult å synge om og oppfordre til drap på politisk ungdom.