Var det meningen at jeg skulle glemme tid og rom, haste bort til tastaturet, fiske en Camel light fram fra øret og gruble over hvordan jeg skulle formulere innlegget mitt, innlegget som aldri kom, fordi jeg ikke er kjapp nok til å få skrevet det ned. Svart hvit, grått svart, kulepenn, hva i alle dager skal jeg skrive ned. Ting som angår noen, ting som gir deg en latterkule eller ting som får deg til å tenke.

Med 10 nedtygde negler venter jeg på et svar fra deg, nervøs fomler jeg med koppen, koppen er tom. Har ikke tid til å hente ny. Sitter og trykker på taster, hode er tomt stemmen i hode borte. Jeg er blank, like blank som et hvitt papir. Skriv noe da, slik at jeg kan skrive noe her.

Hjertet dunker, hva om det ser latterlig ut? Hva om de ser ”fuck you”. Hva om de peker på meg i sentrum og ler. Hva om? Skal livet skrives ned pga folk eller skal det skrives ned pga av at man liker det man selv vil.  Sex selger sier noen, skal jeg da skrive om en tidskrift i det nye der en galning får orgasme av og sitte i bur eller å fingre noen i rompa eller skal jeg skrive ”Nærum humor”. Ting som opptar folk skal det nødvendigvis oppta meg?

Skal jeg brukt hele dagen på å skrive hvor uklokt det er at politiet sender Amelie ut av landet, og hvor trist jeg syns det er. Fordi alle gjør det. Og for de jeg ikke kan se noe annet en bare det på VG sine nettsider i dag. Eller kan jeg mene noe annet?